Klipp til kirke, int, tot, full lyd: Det er sommerkveldskonsert i Adolf Fredriks Kyrka. Medlemmer av Kungliga Filharmonikerna sitter fordypet i Gustav Mahlers partitur. Det er en varm aften, kirken er sval. Matilda Paulsson er mezzosopran. Anders Eby er dirigent. Gud og hvermann er tilskuere. Kirken Den Svenske har plassert dirigenten på en – slik jeg kan analysere det – hjemmesveiset pall av rustfri stål. Han står fremst i kirkeskipet og dirigerer nesten dansende, iført lakksko og en ledig mørk sommerdress. Jeg planter et nytt bilde i mine leseres hode: Under en av Mahlers vendinger skal mezzosopranen opp i ornamentering, dirigenten penser sitt orkester over mot neste spor, noe som krever et taktskifte, en anstrengelse, noe som fører til en overbalanse på stålpallen. Dirigenten skjærer ut med høyre fot, venstre fot følger på. Utklipp.

Historiefortelling handler om å sette bilder i publikums hoder på sekundet. En dårlig historieforteller får ikke mange sjanser til å gjenvinne publikums oppmerksomhet, en god historieforteller kan dra det så langt at publikum skriker i lystfylt smerte og lengsel etter klimaks, de står på stolene i frustrasjon, de biter negler og betaler dobbel pris for å få sitte fremst, men framfor alt: De er barn igjen. En god historieforteller kan tenke som et barn og systematisere sitt arbeid som en voksen. Å fortelle en god historie har samme prinsipp, enten det er på film, på tv, på radio eller i litteraturen: Sett anslaget, styr kamera, og vær aldri redd for galskapen.

Innklipp: Skrått lys, kamera venstre. Mezzosopran ser over skulderen, registrerer forbløffet at dirigenten står et millisekund i løse lufta. Men hun synger en sang og kan ikke gjøre stort annet enn å holde seg til Mahler, og i dette sekundet er ikke dirigenten med på notene, han er i ferd med å stupe sidelengs inn til høyre i pur overbalanse og dirigentglede. Utklipp.

For en historieforteller kan det ligge flere poenger i små detaljer: Ta denne stålpallen, for eksempel. Hvem laget den, var det klokkeren som ble satt på overtid av den aller ypperste presten, der satt klokkeren og sveiset mot sin vilje, klokkene hadde allerede blitt åtte på kvelden, men der satt han og sveiset en pall. Joda, han hadde da foreslått at de kunne kjøpe en krakk på Ikea:
– Det finnes en krakk som heter Ingolf, koster tohundreogfemognitti kroner, sa han til presten.
– Njaa. Blir ikke en krakk i minste laget for en så stor dirigent som Anders Eby? sa presten og trommet med fingrene over salmeboken.
– Jasså. Har vi blitt så fin på det.
– Hva sa klokkeren?
– Ingenting.
– Bra. Gå nå og sveis, velsigne din gjerning, og god helg.

Det handler også om å tvinge seg til å svare på en hel kjede av hva-om-spørsmål: Hva hender dersom dirigenten nå mister siste del av balansen og rent faktisk tar et sidelengs stagedive over mot nærmeste benk? Tar publikum imot denne gaven fra oven, gir de seg til å rope på da capo? Hva gjør orkesteret, kommer førstefiolinisten som dirigentens nestkommanderende til å reise seg og overta styringen av skuta som om intet hadde hendt? Ville orkesteret ha blåst en lang marsj i dirigenten, økt farten og glattet over det hele med «Pizzicato Polka», som jo slett ikke er Mahler, men derimot Strauss? Og framfor alt: Hva med mezzosopranen, ville hun fullført det hele med et nødskrik i fistel, avsluttet sin karriere som mezzosopran og tatt på seg alt?