Hokken ska’n godblonke tel, del 1

Åh, forbrukersamfunn, du herlige, motbydelige, deilige, falske vesen! Jeg avskyr deg, jeg er tiltrukket av deg!

– Halloen, Arvola.
– Heihei. Hvem der?
– Mitt navn er Romeo. Alfa Romeo.
– Hyggelig.
– Hyggelig. De har fått lønning?
– Joda. Men den skal gå til det daglige brød.
– Jeg skal være veldig direkte med Dem: De fortjener meg.
– Og jeg skal være oppriktig tilbake: Ja.
– Lyst på en kikk inni?
– Ja.
– Kom da.

– Hvor langt har De kjørt, herr Romeo?
– Bra, Arvola, De formulerer Dem presist. Jeg har ikke tall på hvor mange dustemikler som står her og spør hvor langt jeg har gått. Biler går ikke, de kjører. Svaret er trettito kilometer.
– Hm. Det er bare en runde rundt fabrikken og opp og ned noen lasteplan.
– Riktig. Tenk Dem, Arvola: De og jeg, mot solnedgangen over Täby.
– Eller ridende over Finnmarksvidda. Eller nonchalant i et lyskryss ved Boulevard Saint-Michel med et bakverk fra Kaysers.
– Javisst. Så kan de andre kjøre SUV og spise taco.
– Hvem er det som står ved siden av Dem, så lys i lakken og fjong i bakken?
– Det er min kone, Giulietta Alfa Romeo.

– God eftermiddag, Arvola. De snakket nettopp med min mann?
– Javisst. Hyggelig.
– Hyggelig.
– Og De har kjørt…?
– Noen mil mer enn ham. Jeg kaller ham for min egen lille Alfa-hann.
– Stilig.
– Se Dem gjerne om.

– Riktig så bedårende.
– Sees vi?
– Ikke utenkelig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *