– God ettermiddag, Arvola.
– God ettermiddag selv, hus på Pettersbergsvägen.
– Har De tenkt på, Arvola, hvor meget bekvemt det hadde vært å eie et hus med tårnværelse, slik som meg?
– Jo, jeg har tenkt tanken.
– De sikler, Arvola. Kom nærmere.

– Hva skal eierne ha for Dem, herr hus?
– Å, mine eiere er ikke urimelige på noe vis. For rundt ti millioner blir jeg Deres.
– Det er ingen blodpris.
– Nei, så visst ikke. Har De håndpengene på Dem, er det bare å ringe på.

– Hva følger med på kjøpet, om jeg skulle ha ti millioner på meg?
– La meg se. En rekke drømmer.
– Som hva da?
– Det gode liv. Kaffe i tårnet. Frukttrær. Ja, for det var vel her i traktene at Dere stjal epler forleden høst?
– Eh. Ja.

– For ti millioner blir alt dette Deres. Ikke mere epleslang, ikke mere bandittvirksomhet, derimot lovgyldig skjøte på en hage med epler og pærer og steintrapp.
– Steintrapp, også?
– Steintrapp, også.
– Jeg har alltid ønsket meg steintrapp.
– Javisst. Og tårnværelse. Som et gammelt og klokt hus har jeg sett slike drømmer komme og gå, bli oppfylt og falle i grus.
– Hva er det slags utsikt vi har nedover?

– Mälaren. Og naboene. Hyggelige folk. Går sikkert an å få låne båten en og annen midtsommerkveld.
– Det kunne jeg vennet meg til. Bor fint, naboene også. Kanskje litt trangt?
– Nja, det der er jo bare lysthuset. Se til høyre, der er hovedstua.

– Javist, javisst, så dum jeg var. Selvsagt. Med leider ned fra hagen til en svalende dukkert.
– Jeg tror De ville trives hos oss, Arvola.
– Det er jeg sikker på, herr hus. På gjensyn.
– På gjensyn.