Jeg har aldri sett og hørt så mye veiarbeid, asfaltverk, betongsaging, grusing, pukktømming og linjearbeid som her i byen. Enkelte deler av nordlige og indre bykjerne er et sakte omvandrende omkjøringsområde, det virker som om utvalgte deler av byen flytter seg, som om traseer bytter plass, jeg venter hvert øyeblikk at Solna skal befinne seg ved Slussen, at Sundbyberg blir fraktet vekk på larveføtter med blinkende oransje lys og dumpet på Östermalms torg i sine enkelte faktorer, og for ikke å snakke om Hornsgatan, som snart er klar til å rive seg løs som refleksmerket, autonom omkjøringsrepublikk.

Det virker som om store deler av byens utkantgater og ledningsnett har brutt sammen på én gang. Enten det, eller så har en eller annen byråd fått tak i millionsummer som må brukes nuh. Dernest kommer det planlagte arbeidet: Store deler av Stockholm skal få nye vannledninger. Det er vel og bra. Byens trafikkplan-kontor har derfor gitt nok en tillatelse til graving, pussing, muring, sprengning og veistengning. Forleden dag stod det kilometerlange køer fra Lidingövägen og tvers gjennom hele bykjernen, Sveriges Radios utegående reporter kunne fortelle på ettermiddagssendinga om et avsindig kaos midt i rushtrafikken. Men ingen arbeidere var å se: De hadde stengt gatene og gått hjem klokken 15, fortalte han. Trafikk-plankontorets ansvarshavende fikk fukjørt seg under det direkte radiointervjuet:
– Var dette arbeidet virkelig akutt nødvendig?
– Nei, ikke akutt i den forstand at det måtte gjøres nå, men… det… hadde kommet til å bli akutt, … før eller senere…
– Du hører nå fra vår reporter at arbeiderne gikk hjem klokken 15?
– Ja.
– Ja…?
– Ja.

Ja, dette med effektiviteten, dere. I hele vår og gjennom halve forsommeren har jeg sett dem stå og finspekulere, dytte og pirke litt på en grushaug eller to, kokelure foran en bulldozer eller grave litt i en halv gangsti, for ved arbeidsdagens slutt å legge hele traseen åpen for sykkelulykker i umerkede hull eller drukningsulykker i kummer. Kjære medlemmer av byens gravende korps, dere gjør en viktig jobb, bevares, men få nå i himmelens navn opp farta og gjør dere ferdige.

Så til overskriften. Primstaven viser at det er Vitusmesse i dag. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva eller hvem Vitus var, og jeg har funnet ut at dette var litt av en artigkar: Barnepiken og hennes mann oppdro ham i kristen tro, dette skjedde rundt år 300 pluss/minus. Hans far senatoren var meget misfornøyd med sønnens kristne tendenser, noe enhver ateistisk far sikkert er den dag i dag, derfor sendte han sønnen til forvaring hos guvernøren på Sicilia, som vel skulle kunne slå litt vett inn i lømmelen. Dette er jeg mer usikker på om ateistiske fedre av i dag gjør. Men hvorom allting var, det gikk såvisst ikke som planlagt: Piskeren ble lam, og gutten ble sendt tilbake til sin far; oppdrag ikke utført.

Gutten utførte heretter en rekke mirakler, noe enhver ateistisk far ville blitt gal av raseri over, vil jeg vel tro. Vitus ble nå forsøkt kokt i tjære sammen med sine medsammentroende, altså barnepiken og hennes mann, men tjæren skadet dem ikke. Så ble alle tre kastet til løvene, men løvene bare gjespet og slikket føttene deres. Tortur neste: Men under torturseansen begynte det å tordne og lyne så mye at hele seansen måtte avlyses. Det gjenstod bare én ting å gjøre: Halshogging. Det overlevde de ikke. Vitus ble Sankt Vitus, og derav messenavnet tilknyttet denne datoen, 15. juni.

La oss så se på hva og hvem Sankt Vitus beskytter. Det er ikke småtterier: Han regnes som skytshelgen for apotekere, vindyrkere, ølbryggere, gjestgivere, bergverksarbeidere, smeder, dansere, skuespillere og komikere. Men det stopper ikke der. Vitus holder sin hånd over hunder, husdyr og fugler, han er skytshelgen for ungdom, for bevaring av kyskhet og mot ufruktbarhet. Og ikke nok med det: Han er helgen for de stumme, de døve og de blinde. Men ikke nok med det: Han beskytter mot gale hunder, slangebitt, epilepsi, besettelse, sinnsbevegelse, hysteri og kramper. Men det er mer: Han forhindrer øye- og ørelidelser, sengevæting og brannfare. Det skulle egentlig være det hele, i følge Den katolske kirke i Norge.

Så hvis du får en gal hund i sengen i kveld: Si at du er en blind, besatt bergverksarbeider, tiss litt i sengen mens du danser, fold hendene og be Sankt Vitus om frelse. Om du samtidig kunne be om at arbeiderne i Stockholmsgatene snart kan bli ferdige, så ville jeg vært meget takknemlig. Si at jeg på sett og vis er troende, men at om ikke disse veiarbeidene snart holder opp, blir jeg troende til hva som helst.