– Filmer du i stereo? spør den eldre karen og retter på brillene, myser mot kameraet mitt og lar blikket mønstre stativet. Han snakker til meg etter at jeg har panorert ferdig mot venstre, jeg skjønner at han har greie på et og annet, de erfarne venter nemlig med å avbryte til de ser at en pan eller tilt er mykt på plass.
– Ja, men jeg legger alltid stereolyden på etterpå, svarer jeg.
Han rister på hodet:
– Neinei, jeg mener bildene. Filmer du i stereo? gjentar han og peker mot kamera.
– Tredimensjonalt? Nei, den teknologien holder jeg meg unna, svarer jeg.
– Nei, för tusan, ikke tredimensjonalt. Jeg mener skikkelig stereo!

Etter den siste replikken gikk vi over til å snakke engelsk; han hadde vansker med å høre og forstå meg, og jeg hadde vansker med å henge med i hva han mente. Man filmer da ikke i stereo? Jovisst, kunne han fortelle. Han hadde jobbet med stereofilming på femtitallet, i et firma jeg ikke fikk tak i hva het, men dette var del av et større forskningsarbeid:
– Vi testet ut ulike varianter av stereobilder. Det var stort i våre miljøer på den tiden.
– Hva mener du med stereofilming, egentlig?
– Jo, det hadde seg slik: Vi festet to kameraer parallelt i aksen, de bevegde seg synkront fram og tilbake, sidelengs og opp og ned. Da fikk vi bilder som viste nesten det samme, men med en stereovirkning om de ble projisert rett. Vi måtte ha to fremvisere, én for hvert øye.
– Dette måtte jo bli noe gigantiske greier?
– Jævlig gigantisk. Antakelig derfor strandet det.
– Synd.
– Ja, synd. Du filmer nok i stereo, du.
– Nei, haha. Vanlig mono.
– Du lurer ikke meg. Du filmer i stereo, du!