Gutten på rad seks

Jeg vet ikke om dere husker ham: Han litt overvektige gutten midt i klasserommet. Han var ikke en av de tøffe gutta, han var snarere klassens klovn. Han som lo hver gang noen sa «rumpe», eller kunne si det selv slik at han ristet av latter. Han var ikke en kløpper i å fatte ting fort, han er portrettert i bøker og i filmer, og han er i klasserommet den dag i dag, han som kompenserer med å snakke høyt og støyende, han som aldri er med på rampestreker, for det tør han ikke, og lærerne vet ikke helt hva de skal gjøre med ham annet enn å hysje på ham når det blir for mye ståk. Han er snill som dagen er lang, men han mangler noe udefinert, en antenne av noe slag, han er antakelig enebarn av foreldre som ikke vet hva godt de skal gjøre for gutten.

Nå har han blitt rundt de 35, han har lagt på seg et femtitalls kilo, har fått seg kjæreste, og i dag satt han ved siden av meg og så «Another year», den kritikerroste filmen av Mike Leigh. Det ble en filmopplevelse av de sjeldne, både for ham og i alle fall for meg. «Another year» handler tilfeldigvis både om mistilpasning, lykken i hverdagen, brutte illusjoner og det vanskelige kunststykket det er å lytte.

Han hadde kjøpt seg klodens største godteripose, og den var laget i stivt papir. Hvor mye – to hekto? Godteriet var av det knasende slaget, og godbitene var antakelig vanskelige å finne, for han måtte rote skikkelig rundt i posen for hver eneste en av dem. Det er veldig god akustikk i den aktuelle kinosalen: Hver sure bombe som med den største selvfølgelighet fiskes opp av den infernalsk bråkete papirposen høres ut som et isfjell som brekker i to når det knaser til mellom tennene. Og han hadde satt seg godt i godstolen, han lot som om han var hjemme foran tv’n, og der satt han godt. Posen med godterier varte helt til sommer-sekvensen i filmen, da var det på tide å skylle det hele ned med brus. Flasken lå selvsagt aller, aller nederst i ryggsekken, som var godt forseglet med glidelås og remmer. Den ble tømt i noen store, støyende slurk. Men godteriposen lå fortsatt i fanget. Hva gjør man med en tom, støyende papirpose? Vipper man den diskret ned på gulvet der den lander som et pust i sivet, slik at han kan plukke den opp når filmen er slutt? Nei, man gjør noe mye morsommere, man krøller posen fort og brått sammen til liten ball i en eksplosjonsartet bevegelse. Han avsluttet det hele med et fnis mot kjæresten. Akkurat slik han gjorde da han var ti år og hadde lekt så mye med skolemelken at den klasket i gulvet med et hvitt og vått smell.

Jeg hadde forlengst fått en veldig medfølelse med ham – det var da jeg hørte ham le for første gang. Han lo høyt og hikstende med godteri i munnen, men på «de gale stedene». Der han syntes at han så noen som klødde seg i rumpa, hadde de fleste av oss bare sett et sekvensskifte. Og han lo. Der han syntes at det var morsomt at karakterene ble fulle, så resten av salen dype menneskelige tragedier. Og han lo, høyt og hjertelig, og helt alene. Hver gang han flyttet på føttene, dunket det i stolen foran. Brusflasken på gulvet veltet. Slik det gjorde den gangen i musikktimen i sjette da han greide å velte et keyboard som stod støtt på stativet. Men han greide å velte det, uansett.

Hva er det Mike Leigh forsøker å vise oss med de lange dialogene i «Another year»? Er det at vi må utvise tålmodighet, være storsinnede og rause, samtidig som vi må kunne si ifra? Er det at vi ikke bare kan forvente glattpolerte liv rundt oss? Gutten ved siden av meg har en flott kjæreste som antakelig elsker ham nøyaktig som den han er.

3 tanker om “Gutten på rad seks

  1. Det er slett ikke sikkert at den flotte kjæresten elsker han slik han er. (Det kan hende, men jeg regner det for lite sannsynlig.)
    Når hun har dratt han med på akkurat denne filmen, kan det være et siste desperat forsøk på å få han til å innse at han må skjerpe seg. At han må bli mer sånn som hun ønsker at han skal være.
    Kanskje ble det slutt like etter at filmen var ferdig…
    For ingen kan forvente at de hele livet skal kunne være seg selv fullt og helt og uten begrensninger på noen områder, å bli elsket for det av noen andre enn sin mor.

  2. Minner meg litt om et fint dikt av Ingvar Moe.

    Eg kan!
    28.jul.2010 kl.06:15 i stå på 2 kommentarer
    «Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,
    så meg er det lett nok å terge.
    Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,
    å dukke i elva, å klatre i berget…
    Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
    Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

    Eg somlar og rotar, sit aldri i fred
    og får aldri ferdig ei lekse.
    Men gjeld det å lokke ei mor til å le,
    ein hund til å  danse, ein blom til å vekse…
    Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
    Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

    Eg greier mest aldri å fange ein ball,
    eg spring nok, men stega er tunge.
    Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,
    ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge…
    Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
    Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

    – Ingvar Moe.

Legg igjen en kommentar