Universet. En uendelighet av stjerner og planeter. Nå retter forskerne sine nypussede teleskoper mot stjernetåkenes ytterkanter, og vi, jordklodens øvrige beboere, lar oss rive med, vi står ved siden av forskerne der i bekmørket, de utbryter vekselvis «Oi! Oi, oi, oi!», og «Næmmen, se!» mens vi står trippende ved siden av kikkertene slik vi gjorde da vi var barn og sier: «Hva ser du? Få se! Åh, få se da!» Og vi har rent glemt at vi står på tærne på Jordkloden, gamle Tellus, stakkar, som vi piner og plager hver eneste dag, og nå vil vi bort.
Jordkloden. En planet i verdensrommet der liv har eksistert i mange milliarder år. Det er ikke godt å si hvor lenge det vil være slik. Er det derfor vi kikker opp mot himmeltaket og drømmer oss ut og bort og vekk? Fordi vi har en mistanke om hvordan dette går?
Det har dukket opp en mulighet. Den heter Gliese 581d, og den befinner seg tjue lysår unna, skriver de i avisen. Teoretisk kan det være grunnlag for liv der, skriver de i avisen. Gliese 581d kan dessuten by på fasiliteter vår egen klode ikke har: evig natt på den ene siden, og konstant dag på den andre. Det skulle bety håp for dem som dyrker tomater, da er det bare å flytte til den andre enden av kloden, og det er mer: Det kan være vann der, skriver de i avisen. Men, skriver de i avisen: «Det kan ta flere år før vi får et klart svar på spørsmålet.» Ja, det skulle man tro, for den samme avisen skriver deretter videre at det kommer til å ta svimlende 300 000 år å komme fram dit med dagens romfarkoster. Og det er jo såvisst ikke mulig.
Men la oss i det minste late som om jeg har reist i 300 000 år, med Nasa eller Widerøe eller hvem som helst, tiden har gått med til å lese Knausgård, jeg har drukket litt te, jeg har fått sove litt de siste årene, og kapteinen ber oss rette opp stolryggene, vi ramler ned i setene etterhvert som tyngdekraften trekker i oss. Vi er på innflyging til Gliese 581d. Men hva kan man gjøre på slike planeter? Ja, jeg er skeptisk, støl i ryggen der jeg har sittet i tre hundre tusen år gjennom dager og netter: Hva annet kan de tilby på Gliese 581d enn evig natt og evig dag og vann? Er folk fornøyde med å bo der? Har de funnet lykken? Jeg skal besøke både dagsiden og nattsiden, og jeg er spent på møtet med dem som bor der: De lever i hver sin verden på samme klode, og om det er desember eller mai: Det blir aldri annet enn evig natt eller evig dag. Det går midnattssol og mørketid en høy gang, jeg tenker på overgangsukene i april nordpå, men her finnes ingen overganger, her er det svart eller hvitt.
– Så minner vi om at det er en annen tidssone her på Gliese 581d, riktig tid skal være GMT pluss tre hundre tusen år. Gå ikke glipp av vår sommerkampanje, nå kan du bestille storbyweekend på Merkur, det er hot, sier flyvertinnen, jeg hører at hun kommer fra Karmøy eller deromkring.
Flyplassen ligger på solsiden, av rent praktiske grunner. Alle som besøker Gliese 581d ankommer solsiden, og det er visumplikt dit. Innreisetillatelsen varer i tre dager, dernest må man returnere tilbake til Jorden med det samme. Til den mørke siden har man bare lov til å dra med autorisert guide, og bare til turiststedene. Landskapet under oss er merkverdig forrevet av tid og rom, jeg tenker på Vestvidda i Finnmark, eller de slake bergryggene over Sandnesdalen samme sted, der bjørkene står glissent opp mot lave oaivi-er. Jeg undres over snøen på fjellene. Så vakkert. Det er frossen nitrogen og tørris. En medpassasjer – en yngre kar i skibukse og fleecejakke, leser tankene mine, – for det kan man tre hundre tusen år fram i tid:
– Helt håpløst å være på Jorden nå for tiden, når kjørte du telemark sist?
Jeg svarer mumlende at det kan jeg ikke huske, han sier at det er noe med været. Det er selvsagt noe med været. Det har det vært de siste tolv hundre tusen årene, men har det hjulpet å snakke om det? Så kommer jeg på at jeg slett ikke pleier å kjøre telemark i det hele tatt, men at været ikke er annerledes av den grunnen.
Tre dager skal jeg tilbringe her, på denne planeten som mennesket flyttet til for veldig lenge siden med alle sine drømmer, og allerede på flyplassterminalen kan jeg se at noe ikke er som det skal være her.
Det står to menn lent inntil et skur. Den ene av dem kikker seg diskret rundt, deretter snakker han til meg med den karakteristiske, harde Gliese-dialekten:
– Det er du som er journalisten?
– Ja, svarer jeg.
– Kom med oss.
Det har lenge vært klart for meg at det er menneskene som ER problemet. Så om du plasserer oss et annet sted, vil fortsatt problemet være OSS. Ikke du, ikke jeg, men VI. Vi er problemet og samtidig KAN vi være løsningen.
Og da må vi begynne å gjøre noe med problemet og ikke bare overføre det til et annet sted som også blir ødelagt.
Jeg er enig med deg i det, Dnort. Det kommer rapport i løpet av helgen. Jeg er betenkt over det jeg ser.
Fylgjer spent med for vidare observasjoner.