Zagor og Kjell ønsker ikke å stå fram med fulle navn. De tar meg med fra flyplassens forskjønnede, men ved nærmere ettersyn forsumpne utkantsområder av Den Lyse Siden. Jeg skal legge på bordet med én gang at jeg betalte 800 000 sykopenger for illegal adgang til skyggesiden, og da var alt inclusive: Falskt pass fra flyplassen, tilgang til Overgangstunellen, og innlosjering til et motell i utkanten.

Overgangstunnelen er tom. De rektangulære linjene har stengt for natten, derfor er det bare Zagor, Kjell og jeg som legger vår identitet igjen i de syntetiske passasjene. Zagor beroliger meg på vei ned rulletrappen:
– Vi har betalt, så vi trenger ikke frykte noe. De finner ikke identiteten din.
– Hvor fører denne trappen? spør jeg.
– Til de gamles himmel, svarer han. Kjell flirer:
– Men sånn er det vel ikke på gamlekloden?

Jeg får treffe henne på et synkope-tog inn til hovedstaden. Johanna Blas, 93 år gammel. Hun ble deportert til Den Mørke Siden som 87-åring:
– Åttisju er jo grensen for å få leve på Lyset.

Her kaller de den andre siden bare for Lyset, ironisk navnsatt etter revolusjonen på Lysets Side for mange år siden:
– Du vet, de vil vil ha de vellykkede og unge som ansiktet utad. Her kan vi eldes i fred. Ingen store endringer fra dag til dag, ingen Krem.
– Krem? spør jeg.
– På Lyset er det påbudt med Krem. Her kan vi eldes med naturlig verdighet.

Johanna Blas ble født på Jorden den gangen kloden hadde noe å tilby. Hun meldte seg som frivillig til de velkjente Innsatsstyrkene etter Revolusjonen, men i dag er hun ikke fullt så sikker på om hun valgte det rette:
– Jeg skal si deg… Dette med oss her. Hva tenker dere om oss?
– At dere er priviligerte.
– At vi har mye penger?
– Blant annet det, ja, svarer jeg, og vet at hun har en pensjonsutbetaling på 33 millioner sykopenger per årssyklus. Det ble resultatet etter at Argumentasjonspartiet vant Revolusjonen på målstreken under valget, under forutsetning av at de bosatte seg her og avstod fra å mene noe for en periode på hundre tusen år:
– Jeg ser jo nå at det er mye vi burde ment.
– Hva burde du ment? spør jeg, Zagor og Kjell holder nervøst på batongene.
– Jeg burde antakelig ment at Kloden hadde mer å by på enn vi trodde.
– Kan du utype?
– Nei. Du må gå nå.