Alle er glade

– Hvor hensiktsmessig er det til enhver tid å skulle mene noe fritt om saker? Har det ikke hendt deg, Arvola, at du synes det er bekvemt å komme til et dekket bord, et overdådig koldtbord av meninger, der du bare kan forsyne deg av det anrettede, bare ta for deg av det som serveres, plukke litt her og litt der, legge noen biter på en papptallerken, kanskje spise litt med fingrene, men hele tiden vite at du ikke trenger å spise deg mett på én enkelt rett, derimot bare vandre litt rundt og hente det du vil ha? Ingen lange tilberedningstider, aldri noe mas på kjøkkenet, aldri ting som svir seg, ingen prøving eller feiling eller feilskjær. Du må da erkjenne at det er ganske behagelig å få ting servert ferdigkuttet og pent lagt på et fat?

Departementsråd Tordis Cunningham har en stor kopp indisk te mellom hendene, og hun skjenker meg, også:
– Når smakte du indisk te sist, Arvola?
– Det kan jeg ikke huske.
– Merkelig at dere ikke tok bedre vare på handelsforbindelsene deres på gamlekloden.

India stanset all eksport av te og krydder til andre land på Jorden da Gliese 581d gav det høyeste budet på en rekke handelsavtaler. Nå har Argumentasjonspartiet enerett på handel med India, og partiet betaler skyhøyt for varene. En gang hvert halvår går det store lastefartøyer til den indiske basen, og returnerer hjem til planeten med utsøkt te, sukker og krydder av første klasse.
– Det sies at dere brukte press og trusler om oksygensanksjoner dersom dere ikke fikk disse lukrative handelsavtalene. Er det sant? spør jeg.
– Du må presisere hva du mener med «det sies».
– En rapport fra Verdens Handelsorganisasjon.
– Det er sludder, svarer Cunningham.
– Men du har lest rapporten.
– Selvsagt. Et makkverk.
– Fordi?
– Fordi den er usann. Vi brukte ingenting annet enn penger. Det er vel noe som er kjent og kjært for dere?

Tordis Cunningham er selvsikker, hun er straks over femti, ledig kledt i khaki og skinnende svarte sko, hun representerer statsapparatet på Lysets side i Argumentasjonspartiet. Jeg har fått møte henne i regjeringskvartalet på den virkelig luksuriøse siden av Lyset, og jeg har nettopp konfrontert henne med den sentraliserte eneretten på meninger som er innført på Gliese 581d. Som før fortalt er det bare de statsautoriserte meningsbærerne som har anledning til å mene noe.
– Og slik lever vi altså her. Det er selvsagt lov til å mene noe, men vi har funnet grunn til å ta ansvar for våre borgere ved å anrette meningene, kall det som sagt gjerne et koldtbord, som jeg brukte som bilde, sier hun. Jeg trekker pusten og skyter inn:
– Ja, men det kan være ganske kjedelige meninger, hvis du snakker om hva de såkalte meningsbærerne mener. Jeg tittet på et tv-show i går med en av dem, alt han mente var at været var bra.
– Men det er det jo, svarer hun og gir meg en lyninnføring i Krem.

Krem er ingen krem i det hele tatt, men et statskontrollert positivitetsprogram. Man signerer en avtale for å få lov til å bo på Lysets side. Den innbærer rett til gratis utdanning, full tilgang til medier, en garantert jobb og et velfungerende sosialt nettverk. Jobbene har betingelser som er meget konkurransedyktige i forhold til Jorden, og det sosiale nettverket blir oppgradert, vasket og vedlikeholdt annethvert år: Problematiske relasjoner blir luket ut, og nye friske vennskap satt inn kostnadsfritt. Til gjengjeld forplikter man seg til å «være positiv til planetens Gliese 581d’s omdømme, alltid jobbe for planetens beste og sikre et trygt samfunn innenfor rammene av Argumentasjonspartiets målprogram«, som det står i retningslinjene. En normalborger har rett til å leve på Lyset til fylte 87 år.
– Det betyr vel at om rundt tretti år skal du over på Mørket? spør jeg.
– Nei, det er egne regler for oss som er dedikert Staten, vi trenger ikke gå av, selvsagt under forutsetning av at vi holder oss til Krem og fremmer vekst og positivitet rundt oss, sier Cunningham.
– De andre blir deportert?
– Nei, de blir plassert. Men det kan neppe være noe å trakte etter, jeg mener, er det ikke bedre å smile og slippe å bekymre seg over hva neste dag bringer?
– Det virker som om det er store sosiale vansker på Mørket? antyder jeg.
– Nei, det er det slett ikke. Vi har spektakulære show og mye moro der, svarer Tordis Cunningham.

Innreisetillatelsen min er i ferd med å løpe ut. Departementsråden følger meg ned trappen, vinker meg trygt avgårde til flyplassen, og jeg kan ikke unngå å legge merke til at det går et svartmalt fly i lav høyde i patrulje i området ved Overgangstunnelen.

– Fabelaktig landskap! sier skituristen jeg møtte på flyet da vi kom, han er påskebrun og forteller om en enestående service alle steder. Han skal garantert tilbake neste sesong:
– De er så hyggelige alle steder, og så er det jo dette med været. Jeg så et tv-show i går, alle mente det samme: At været aldri hadde vært bedre enn nå.

Vi setter oss i setene, flyet takser ut til rullebanen, snart er vi på vei tilbake til den gamle Jorden, og flyvertinnen forteller at det blir servert varm mat straks vi er oppe på marsjhøyde, jeg kan høre at hun er fra Karmøy eller deromkring.

Etterord
Virkelighetens Gliese 581d kan du lese om her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Gliese_581_d
http://www.dagbladet.no/2011/05/18/nyheter/utenriks/forskning/rommet/vitenskap/16578081/

2 tanker om “Alle er glade

  1. Dagbladets artikkel slutter sånn: «Men etter at den ble annonsert med brask og bram i fjor høst, har oppfølgingsstudier fortsatt til gode å bekrefte at planeten faktisk eksisterer.»
    I tillegg har den (om den eksisterer) en masse som er minst tre ganger større enn jorda. Og en jordboer ville derfor vei minst tre ganger så mye der som på jorda.
    Bare nevner det…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *