Oslo, ved middagstid

Brannalarmen går på Kaffistova. Men ingen skjønner hvorfor, det er røyk uten ild: Det damper av laksen, det ryker av potetene, og det er slik det skal være. Først er det slik brannalarmer flest blir mottatt: Med et skuldertrekk. Men så får betjeningen vite at det dreier seg om en øvelse, og da blir det sannelig min hatt en annen dans, da må alle ut. Slik er det med alle brannøvelser: Man skal ut på en viss tid i en viss fart. Men Kaffistova må ha et flytende tidsskjema for evakuering: Noen ganger er det et tjuetalls plasthofter der inne, andre ganger er det bare en håndfull mac’er som skal ut etter et trendy arbeidsmøte i landlige omgivelser.

Hvorom allting er: Kaffistova evakueres nå for tanter og andre overlevninger fra Ålesund, de som ikke husker andre brannalarmer enn den som gikk den gangen Ålesund brant. Knapt nok det. Etter de gamle tantene følger de støle onklene, samt kompisen til han som alltid er så inn helvete høylydt, han som pleier å sitte øverst opp mot hjørnet, han er der ikke selv, altså han som alltid er så høylydt, for hadde han vært her, ville de brukt ham som tåkelur. Minuttene går. Alarmklokkene ringer fra bygde-Norges spisested, slik alarmklokker burde ringt på bygdene for lenge siden. Det ljomer, det skjærer, det dirrer, og alt vi kan gjøre er å vente. Ja, hva er det vi venter på? At en brannbil fra Voss skal dukke opp? Der inne ligger den dampende laksen, godtfolks poteter slukner, snart er det ikke annet igjen av den varme trøndersodden enn kald trøndersodd.

En eldre mann rister på hodet til meg, peker på det absurde og meningsløse Ivar Aasen-sitatet som er lagt i metall rett foran inngangsdøren til Kaffistova. Klokkene ringer for oss, vi ler, rister på hodene igjen, mye av klokkeklangen, men også ikke så rent lite av Ivar Aasens banaliteter. Brannvesnet fra Voss kommer aldri, klokkeringingen avslutter sitt siste trassige rrr med et drt. Krisen avblåses, godtfolk kommer inn til sine kjøttkaker og de får ny kaffe. Skulle bare mangle, sier betjeningen, og man takker: Det var jo ikke vår skyld at det ikke brant.

Nedenfor Glasmagasinet femten minutter senere. Han er ikke ruset, ikke synlig, i alle fall. Men han er østeuropeer. Kommer aldri inn på Kaffistova med de skitne fingrene. Skitne taterfingre har aldri vært velkomne verken ved godtfolks matbord eller på offentlige kontorer. Han har to bæreposer, én for tomflasker, én for klær. Han er i slutten av tjueårene, og har blikk som et av disse åtseldyrene på afrikanske stepper. Og vi, godtfolk, enser ham ikke, vi blir flodhester eller vraltende vortesvin når mannen bøyer seg ned over en søppelbøtte, fisker opp en halvspist kjeks fra en softis, vipper med hodet som en sjakal, graver opp et kvartfullt beger med gammel brus noen har slengt fra seg – og setter seg ved siden av meg og spiser. Og jeg tenker forbløffet: «Javisst. Det er så enkelt. Her stanser sivilisasjonen. Her slutter anstendigheten, en knapp hundremeter fra Kaffistova, men godt utenfor synsvidde fra Stortinget.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *