Den sinte konduktøren, og tanker om skinneganger

Konduktøren på Stockholmstoget – han er svensk, i slutten av femtiårene, hengende bart – er i ferd med å miste besinnelsen. Eller, han har allerede gjort det. Jeg har vist ham utskriften av nettbillettkjøpet, vi er på norsk territorium, og han er på fremmed grunn på flere vis:
– Har du ikke fått billett? spør han og virrer med blikket nedover det utskrevne arket.
– Jo, det er vel dette som er billetten? spør jeg tilbake.
– Dette er ikke billetten, har du ikke fått billett? gjentar han.
– Jeg fikk en kjøpsbekreftelse, både på epost og på sms.
Jeg viser ham sms-bekreftelsen.
– Men du har jo fått billett! sier han og blar seg nedover tekstmeldingen.
– Er det der billetten? spør jeg, det står det samme referansenummeret i tekstmeldingen som det står på det utskrevne arket.
– Du har jo fått billett! Hvorfor sier du at du ikke har billett, når du har billett?
– Men kjære vene…
Toget dundrer over utkanten av et jorde, det dundrer i tinningene på konduktøren:
– Du har billett! Du sa at du ikke hadde billett!
– Utskriften fungerte helt fint på vei fra Stockholm. Konduktøren sa ingenting da.
– Hvorfor sa du at du hadde billett, når du hadde det likevel? roper han.
– Men nå har du fått billetten. Og jeg kunne vel ikke vite at…
– For fremtiden viser du meg billetten! Og ikke noe annet slags… skit! roper han harmdirrende og peker foraktelig på eposten, utstedt av hans eget selskap.
– Men nå får du faen i meg… begynner jeg.
– Sånn… sånn er det! Konduktøren er helt i oppløsning, hendene skjelver.

Og jeg orker ikke. Jeg orker verken snakke mer, være like sint, engasjere meg. Jeg kikker ut av vinduet, han går videre til neste rad, fortsatt i opprør. En sint mann, og jeg tror at jeg forstår ham.

Kanskje ble han sendt på internkurs da SJ la om til elektronisk bestilling. Kanskje var det en ledelse som ikke greide «å kommunisere den nye policyen», eller som det heter mer forståelig: Greide å forklare ham, en erfaren veteran i faget, hva dette nymotens gikk ut på. Kanskje fikk han veiledning fra en ung it-ekspert som viste noe hastig på en skjerm, som brukte ord han ikke helt greide å forstå eller sette sammen til noe fysisk; klippetang har han alltid visst hva er, den henger alltid i beltet, har gjort det siden 70-tallet. Kanskje var det hastige spørsmål:
– Hva betyr de tallene der, og hva betyr det at passasjerene får noreply-kvittering?
– Det er bare noe teknisk, du trenger ikke lære det.
– Sikkert?
– Helt sikkert. Dere får aldri bruk for det.
– Men er du helt sikker?
– Så lenge alle gjør det de skal, så går dette bra.
– Og om de ikke gjør det?
– Ja, da gir du dem bare et gebyr. Høhø. Slapp av. Går så fint, så.

Og så viste det seg at det slett ikke gikk så fint, så. Men han har ikke fått beskjed om hva han da skal gjøre. Og han vet at alt etterpå er hans ansvar, og på slutten av jobbseminaret kommer sjefen bort og spør nå, hvordan gikk det, vet du hva du skal gjøre nå i vår moderne tidsalder, og han svarer ja, direktør, det vet jeg, og direktøren svarer fint, herr konduktør, viktig å henge med i svingene vet du, det vet jo du som er gammel konduktør, hedersmann som du er, viktig med fremskrittet, og vi må jo effektivisere, hvis ikke kommer de kommersielle hurtigtogene og tar oss, og det vil vi vel ikke, vil vi vel, de er makaløse disse dataekspertene, det er dataens alder, nå blir det ikke lett å snike med SJ, og han svarer nei, det gjør det ikke og takk skal De ha, herr direktør, det har vært et trivelig jobbseminar. Dyrt må det også ha vært.

Rapsåkrene farer forbi. Jeg hører en cellokonsert. Lukker øynene, kjenner etter. Blafrende tanker, flimrende tankerekker, de er ikke fastlagte som togskinner, de sklir avgårde. Og jeg får dårlig samvittighet, for alt mulig rart, og jeg kjenner en sorg, men også en glede. Kan man høre det fra utsiden? De som bor ved en toglinje, hvor mange tanker farer ikke forbi i løpet av en dag, kan de høre dem? Og ikke kan jeg si at jeg har fortjent denne plassen, selv om jeg har betalt for en billett på første klasse, så er den billigere enn de som reiser trangere på andre. Jeg var bare ute litt tidligere. En i utgangspunktet velment og storsinnet dialog med meg selv renner ut i et enkelt og selvkritisk: «Er det sant at linja er strukket på forhånd? Alle disse gjengrodde linjeskiftene fra så langt tilbake.»

5 tanker om “Den sinte konduktøren, og tanker om skinneganger

  1. Haha! Lite ustabil han konduktøren. En skikkelig sinna-mann;)

    («De som bor ved en toglinje, hvor mange tanker farer ikke forbi i løpet av en dag, kan de høre dem?» – liker tanken og tror at de kan høre dem bare de lytter godt nok;)

  2. Har ganske fersk erfaring fra noe liknende i Sverige.
    Man skulle jo tro at broderfolket hadde en del felles med oss på sånne praktiske ting. Sånn som at det holder å vise fram førerkort som identifikasjon og at ting kan betales med bankkort om du har dekning på det eller med cash om de kan ta mot det også.
    Det med førerkort stemmer. Men, skal du ta buss (og tog?) kan du ikke betale på bussen. Uansett hvor mange penger du har i banken eller med deg, kan ikke bussjåføren utføre slike transaksjoner. I hvert fall ikke om du skal over til Norge. Reisen må bestilles på forhånd OG billetten MÅ hentes hos en av de plassene der slik billett kan skrives ut. (F.eks. en kiosk.)
    Jeg hadde en kompis i Narvik som brukte å si «koffør gjøre det enkelt, når man kan gjøre det dobbelt». Og nå tror jeg at jeg vet hvilket tog det uttrykket kom med…

    • Det med kontanter har i mange tilfeller med ransforebygging å gjøre, tror jeg. Men det er en ganske stor forskjell mellom den svenske og den norske folkesjel:. På begge sidene av grensa pleier vi å si «men slikt gjør man da bare ikke». I Norge er det som oftest moral, ytre som indre, vi mener når vi sier det. Men i Sverige er det en langt sterkere og påtakelig kultur på at «dette gjør man bare ikke mot staten, systemet, folkhemmet, mot regjeringen, mot Riksdagen.» Jeg vet ikke hva som er verst og mest irriterende: Et land der den moralske begrensningen styrer alt fra hvor du kan bosette deg hvis du er transe til hvordan voksne folk kler seg (det er helt påtakelig hvor konformt folk i Oslo går kledt, og det nekter jeg å tro er av mangel på fantasi) og et land der du føler at du må takke systemet for hver ny dag, sier ja til statlige ordninger som ikke ligner grisen og ellers ikke klager. For slikt gjør man da bare ikke. Begge land har sitt. Jeg tror kanskje ikke det er så rart at Lidl ikke fant Norge som noe spesielt vennlig land, og gav opp, men lever trygt i nabolandet.

      Blant annet slik tror jeg vi må forstår vår rasende mann på toget, og det var vår feil, fordi det var vi som kødda det til for systemet, og slikt gjør man bare ikke.

  3. Det er ikke moralske begrensninger som styrer hvordan man kler seg i Norge. Det er ettervirkning fra fargeeksplosjonen på 70- og 80-tallet…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *