De nye lydene av Oslo

Natt til lørdag, på vei hjem fra jobb. En lett regnbyge drar inn fra mørket. Var den varslet, skulle det ikke komme mer regn, skulle det ikke egentlig komme like mye nedbør dette døgnet som det gjør på en hel måned? Lyden av fottrinn blir annerledes i regn.

De finfordelte regndråpene legger seg over maskinpistolen til politivakta nederst på Karl Johan. Det er, for å si det mildt, uvant å se byen slik. Det er en blanding mellom dypt skremmende og samtidig trygt, følelsen er rar. Væpnet politi i byen med det store hjertet, og vi får ikke gå hvor vi vil. De passer på i natt. Det er strukket polititape rundt hele Stortinget, patruljevognene kjører skytteltrafikk, bylydene er dempet ned til et minimum, som om noen har skrudd ned hovedvolumknappen, den som er på maks på enhver natt til lørdag, men ikke denne, denne er helt annerledes. Lyden av alle glassmester-firmaene som er i jobb og har parkert biler oppover og nedover, det måles, det bæres.

Glasskårene ligger fortsatt langs butikkfasadene, feiebilene stryker mot fortauskantene og får manuell hjelp av mannskaper med kost og feiebrett. En hamburgersjappe jeg passerte i ettermiddag har fått opp treplater som erstatning for de innblåste rutene, men innehaveren er fremdeles på jobb rett før klokken er ett, nå står han med vaskebøtter og kost, da jeg så ham i ettermiddag vasset han i knust glass. Lyden av Oslo er fadet ned.

Lyden av gjerningsøyeblikket var en helt annen. Jeg glemmer den aldri. Jeg opplevde den i friluft der jeg stod utenfor Klingenberg kino og undret meg over om jeg var kaffetørst, det var jo ikke mer enn tjue minutter siden jeg hadde drukket kaffe på Stortorvet. Da kom den. Jeg tror at alle som hørte den har sin egen opplevelse av den, og den hørtes helt sikkert ulik ut alt etter hvor man befant seg. Det var ikke et vennlig tordenskrall, det var ikke den dumpe, bassaktige lyden i en gruvesprengning, og det var ikke lyd som på film, det var ikke en likegyldig lydeffekt. Lyden hadde en egen konsistens av noe avsindig skremmende, den var så intens at den øyeblikkelig fremkalte en erkjennelse: Dette er noe alvorlig, nå er det noe som blir annerledes. Jeg så at flere reagerte som meg, en eldre kvinne og jeg ble stående noen korte sekunder og se på hverandre. Og ventetiden, dette mellomrommet mellom lyden av katastrofen og den første utrykningssirenen. Lyden av den første politibilen jeg så, den raste ned Drammensveien, en enslig sirene fra nord som plutselig blandet seg med flere sirener fra sør, denne gradvise oppfadingen av sirener som steg og steg og steg. Og etterpå: Lyden av et pustende Oslo sentrum, hundrevis av mennesker som sjekker nettsider på mobiltelefoner, vantro kikker seg rundt, endrer kurs, lyden av mobiltelefoner som ringer og folk som svarer at de er i god behold, at de har det bra. Lyden av dem jeg traff som kom fra åstedet, de korte advarslene om ikke å gå mot Grubbegata. Lyden av folk som ringte venner og bekjente og bare greide å gi kortfattede, vantro rapporter. Lyden av folk som gråter, som sitter på kantsteiner og blir trøstet. Lyden av alle brannalarmene oppover gatene, de var utløst i eksplosjonsøyeblikket og ulte og ringte i hver sin frekvens, en automatisk stemme et sted fra som sa at alarm er utløst, vennligst forhold deg rolig og forlat bygningen, alarm er utløst, vennligst forhold deg rolig og forlat bygningen, og bygningen var evakuert og ingen var der til å skru alarmen av. Lyden av oss som tråkker i glass. Og mot kveld og natt, lyden av nyhetsanker Ralitsa Vasilleva i CNN med et norsk flagg bak seg som i time etter time gir verden det nådeløse.

Klokken 0413. Lyden av et Norge etter at politiet har formidlet verden at minst 80 ungdommer er drept på Utøya. Ord vi leter etter. Vantroen på pressekonferansen, og stillheten.

13 tanker om “De nye lydene av Oslo

  1. – og snart et år etterpå sitter jeg her og leser ditt «De nye lydene av Oslo», og gjenopplever, igjen, nå gjennom din sterke beretning.

    Jeg var på jobb, i Akersgata. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker tilbake. På hva jeg så da jeg kikket ut, og hva sjefen ropte da jeg stod der i vinduet mens alle andre trakk seg tilbake i fall det «kom mer». Men det som setter meg aller mest ut, HVER eneste gang jeg tenker tilbake til denne ettermiddagen, er rett og slett det du kaller «De nye lydene av Oslo». Kommer aldri til å glemme. Kommer aldri igjen til å høre en brå uventet lyd igjen, uten å være klar for rømning……
    …………..som morgenen etter, da jeg våknet 06:30 av et tordenbrak så fælt at jeg stod midt på gulvet i løpet av et lite sekund og tenkte: ”det er ikke over”, ”det er flere celler”, ”nå bombes det her” . . . . .

    Igjen – takk for god lesing. Denne gangen til tross for.

  2. Jeg har hørt historien din, men ikke lest den før i kveld. En skildring av hendelsen skrevet med ro og sindighet midt i det verste av det verste. Alle de ulike lydene, og så lyden av stillheten. I gatene. I husene. På barnerommene.

  3. Mens jeg skriver dette svaret til dere er klokken 1254, og statsadvokat Inga Bejer Engh er i gang med aktoratets sluttprosedyre. Hun minner retten, og alle oss andre, om uhyrlighetene den fredagen, og hun gjentar flere ganger at fakta i saken, handlingene, knapt er til å tro, og hun sier at hun selv må minne seg selv gang på gang om at dette er virkelig. Klokken 1257 tar retten en pause til klokken 1315. Politibetjentene knepper håndjernene på Breivik og fører ham ut av salen.
    Ordene hennes henger i ørene:
    – Uten syn av anger og følelser beskriver han hvordan han lader om mens de som ikke er skutt, sitter og venter på at han skal drepe dem.
    Dette siste er en formulering så brutal og så konkret at det nesten ikke er mer å si.

    Under rettens pause fortsetter livet selvsagt nede i Oslo-gatene som det skal. I Kolstadgata ser jeg en kvinne spasere mot bussholdeplassen, kanskje hun skal på ettermiddagsskift på et kontor, kanskje til butikken, eller kanskje sette seg på Opera-taket og ta sommeren i bruk. Dette er en av naboene mine, det. Og kanskje hørte vi den samme lyden i fjor for elleve måneder siden.

    Klokken 1448 konkluderer statsadvokat Svein Holden med at Breivik bør tvangsbehandles. Breivik smiler bredt av konklusjonen. Det er mulig at dommen ikke kommer før i august.

Legg igjen en kommentar