God natt, lille by

Vi må videre. Kjente dere den, dere også, denne livsgløden som pulserte gjennom Oslo by i kveld? Javisst, så lavmælte vi var. Jeg har sett Oslo i det fleste tilstander, Oslo som selvoppnevnt hersker over land og hav, aldeles hysterisk selvopptatte lille Oslo, fredsmegleren og all verdens skisports vugge, med alle piggene ute ved enhver innvendig mot at Oslo var verdens navle. Akkurat nå er Oslo vestens midtpunkt, men ikke på den måten det skulle være. Og hele Oslos sjel trekker seg tilbake, justerer seg etter gårsdagen, demper seg, smiler, legger seg tidlig, men fremfor alt: Gråter. Ja, vi gråter. Åpenlyst. Uten skam.

Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har sett Oslo gråte, over noe som helst. Å gråte tilhørte Kontinentet, der er de mer følsomme, å grine, ja, det er de på landet, vi i by’n selger skinnluer på Stortorvet og nådde Sydpolen først, og vi oppfant bindersen og ostehøvelen eller var det motsatt, men vi gråt aldri. Det gjør vi nå. Denne byen, som var så tøff og skulle være vår alles, men bak fasaden var den en sårbar by, og vakker var den, den var som den tjukke storebroren vi alltid trodde at vi hadde tilgjengelig, men som hadde hemmeligheter vi aldri så hva var. En storebror vi tok for selvsagt. Nå vet vi mer.

Jonas Gahr Støre har mørke ringer under øynene. Som mange av oss. Slitne unge kommer inn fra Utøya og forteller hva de så, hvordan de svømte, hvordan de greide det. Det er fortsatt avsperringer i Oslos før frie gater. Nå gråter vi. Jeg har sett gråt, og selv grått, og jeg har hørt folk si at Oslo ikke blir den samme byen, men en annen by, en by som strekker seg langt over sin egen fatteevne. Og landet, dette lille landet som aldri mer blir det samme, noengang.

Kjære lille by. I kveld voktes du av soldater fra Forsvaret, det burde aldri vært nødvendig. Men det er det. Sov godt, fra slottet og bak der, mot Grorud og Ekebergåsen, alle sørgende på Stortorvet og fra landsende til landsende. Vi har erklært landesorg. Men: Byen er vår. Til og med soldatene våre smiler litt i kveld. Byen er vår. Byen er helt klart og definitivt vår.

44 tanker om “God natt, lille by

  1. Det er det. Og jeg vil også fremheve soldatene, som smiler, slett ikke dystre, de svarer på spørsmål, hjelper folk å finne veiene, studerer turistkart, hilser og småprater. Og bærer skarpladde våpen. Ja, det er noe i andre enden av dette.

  2. Godt å se dere alle sammen. Søndag kveld, Stortorvet. Den mettede, fuktige luften inne i domkirken under kveldsandakten, kveldsregnet damper av hår og klær. Utenfor: Blomsterhavet. Ungdommene som holder hender og gråter seg gjennom siste vers av «Ta hverandre i handa og hold». Paraplyer som deles med fremmede. Folk slipper hverandre fram med stadig nye blomster og lys. Den eldre mannen som rister av gråt og fortvilelse. Tv-stasjonenes satellittvogner og rullende redigeringsstudioer, reporterne som står på linje og rapporterer hjem med alvorlig blikk rett i kamera. Barn som i korte ordelag bli forklart hvorfor det er slik det er denne kvelden. Kveldsregnet, og den blå, duvende trikken.

  3. Takk for de fine ordene om byen vår. Vår store, lille, fine by. Vi kommer oss gjennom dette, det er jeg sikker på. Tenker på alle de som har mistet noen, kjenner noen som har mistet noen, og de som er tatt i fra oss.. <3

  4. Tilbaketråkk: En utvandret innvandrer langt hjemmefra

Legg igjen en kommentar til Hanne Avbryt svar