Eventyret om kvelden i den lille byen

Det var en gang en kveld i Oslo. Vi skulle gå i rosetog, men vi var for mange. I stedet stod vi på Rådhusplassen, oppover Aker brygge, i Stortingsgata og langs Karl Johan, i sidegater og smug, og vi stod helt stille. Hvor mange var vi? 200 000, sier de som kan telle slikt nå i kveld. Jeg vet ikke, men slik så det i alle fall ut fra der jeg stod:

Mennesker bak alle blåner. Lyden. Av 200 000 som etterhvert løfter blomster, og synger «Til ungdommen», som synkront synger «Ja, vi elsker» eller som er stille, hjelpe meg, så stille, mens en måke skriker over rådhustaket. Lyden, av kronprinsen som taler fra landsende til Filipstad, fra Pipervika til Nordkapp. For det var det jeg bestemte meg for å skildre da jeg brøt sommerens bloggpause på grunn av denne katastrofen: Lydene. De skremmende, de fine, de vidunderlig flotte, de rare og merkelige lydene av noe nytt. Slik ser det ut når 200 000 mennesker går ut i gatene for å dekorere hovedstaden sin med blomster:

Lyden av fottrinn, lavmælte samtaler, en opplevelse som ikke kan beskrives fullt ut, bare skjematisk. Lyden av hundretusenvis av blomster på tur ut i kvelden, og de havnet i felles eie, og som en honnør til dem som reddet liv:

Og nederst i Slottsbakken: Der vi hadde laget en sti av blomster opp mot Slottet:

Ved enden av denne stien, oppe ved trappen, var det formet et hjerte, strektegnet opp av roser, en strektegning som ble fyldigere og kraftigere og mer fargerik etterhvert som folk kom strømmende opp bakkekammen. Utsikten nedover, dere ser mengdene:

Løvebakken ble heller ikke glemt:

Hva slags lyd kan man avslutte med å beskrive? Jo, lyden som møtte politipatruljen som spaserte ned Karl Johan: Folk som reiste seg fra utekafeene, stanset opp på fortauskantene og applauderte dem ned gaten, slo følge med dem, nye klappsalver mot politiet hele veien ned, folk som avløste hverandre i applaus. Politimotorsyklistene som ble overstrødd med blomster nede på Stortorvet:

Det var en gang en kveld som ble slik man kunne håpe på. På min vei hjem var det blomsterspor helt opp til Bislett, og såvidt jeg skjønner enda lenger.

13 tanker om “Eventyret om kvelden i den lille byen

  1. Akkurat sånn var det.
    Jeg hørte alle lydene. Det dumpe drønnet fra Regjeringskvartalet. Sirenene fra ambulanser og politibiler på vei til Oslo eller Utøya. Lyden fra helikopterne. Applausen fra tusenvis av mennesker. Dempet hulking og lydløse tårer.
    Men aller sterkest var lyden av stillhet.
    Takk for fine bilder og ord, Arvola.

  2. Fire roser fant veien til Grefsen jernbanestasjon, der jeg var på jobb. De stod oppi noen betongblokker, og gjorde stygge betongblokker vakre – de gjorde en grusom verden litt bedre, og de gjorde en sliten skiftarbeider varm om hjertet… Takk for fine ord og bilder.

  3. Rørende… og godt beskrevet fra gårsdagen 🙂 Akkurat sånn føltes det i min by også, bare litt mindre skala 🙂

  4. Jeg har tatt til tårer utallige ganger siden fredag. Nå gjorde jeg det igjen. Takk for skildringene dine, takk for bildene. Du kan dette – du gjør det så fint.

  5. Anbjørg: Ja, det var det virkelig. Og alle ungene: Da det ble forsinket, hjalp sikkert litt at det var Asgeir som var der!
    gunnhild: Takk selv. Ja, når vi løftet blomstene var det en slags svisj-aktig lyd. Aldri hørt noe sånt.
    Cathrine: Velkommen hjem!
    Dnort: Det er det som er meningen!
    Tale: Takk for rapport fra Grefsen! I dag tirsdag tror jeg at endel av rosene er på vandring. Steder som ikke hadde blomster i går, har det i dag. Naboens hekk, for eksempel, har blitt rosehybrid. Takk, selv.
    Elisabeth: Ja, det var likedan i alle skalaer!
    Hanne: Takk.
    Ragnhild: Glad for å få være med på det norske fellessvaret.
    Piumen: Ansiktene på polititjenestefolkene som ble spontanapplaudert i går: Veldig, veldig rørende å se dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *