På vei hjem fra jobb på Jernbanetorget, natt til onsdag. Jeg blir stående noen minutter foran Domkirken, folk kommer og går, det lukter stearin og damp fra blomsterhavet. Tidligere i sommer da jeg gikk hjem slik var det tomt og alminnelig her. Ikke nå.
Sperringen i Akersgata går nå ved VG-bygget. Et lag fra et spesialfirma monterer opp sperringer i stål og sikrer dem med bolter. En politivakt går runder opp og ned foran VG-passasjen, det knaser i glasskår under støvlene hennes. Skulpturen av VG-mannen sitter som sedvanlig forstenet på benken sin, leser avisen, foran føttene hans ligger et nattglitrende hav av finknust glass og store glassflak.
Glitringen i glasshavet kommer fra et lysarmatur over hovedinngangen. Det har ramlet ned, og henger etter ledningene, utrolig nok er det fortsatt lys i pærene, armaturet svinger i den lette, lette kveldsbrisen som drar gjennom Akersgata og forsvinner i Apotekergata med et løfte om at det blir mer sommer, det gjør det, helt sikkert, det kommer flere gode havsbriser inn. En blodflekk på bakken foran bakeriet. Forvridde lister av metall og plastbiter. Et kaffekrus i papp på et av bordene, tre askebegre. Mennene i kjeledress går fram og tilbake for å sikre seg at sperringene er festet godt. På jobb som nyhetsanker i radio tidligere på kvelden har jeg lest de fire første navnene som ble offentliggjort, her oppe kan jeg lufte hodet sammen med de andre nattegjengerne, vi snakker lavmælt om vær og vind og hendelsene, blomster, hvor vi var fredag, det singler i glass under skoene til politibetjenten, vi sier et god natt, nye kommer til, nye samtaler, nye god natt.
Det er lys inne i bakeriet i VG-passasjen. Flere av armaturene har falt ned fra taket, glasskår. I disken ligger det baguetter igjen fra fredag klokken 1526.
Takk för att du bjuder på en promenad – en bit gata att fundera på, att reflektera om.
Sorgen får vi alltid bära med oss.
Även om tiden är en vän och gör att det tunga blir lättare.
Men vi kommer alltid att vara drabbade.