Redaksjonsveggen på desken vår i går, skjermbildene på direkten fra Oslo viser fra venstre mot høyre: TV2, Sky News, NRK og CNN. Det er mange flere. Alle sender direkte fra politiets pressekonferanse, og slik har det vært i snart en uke.

Vi har fått høre hvordan statsministeren jobbet under krisen, hvordan regjeringen samlet seg. Hvordan politiet og beredskapstroppen arbeider. Men hvordan informasjonssamfunnet holdes oppe, kan jeg ikke se at noen har skrevet mye om. Det synes jeg er synd, vi trenger innsyn og innsikt i hvordan en redaksjon arbeider når tilstandene er slik de er. Det er forsåvidt ikke så merkelig, vi har mer enn nok med å hente inn og bringe nyheter om nyheten. Men jeg kan sette ord på noe av det.

Jeg vil snakke om etikk og anstendighet. Mange vil ikke tro det, men et samlet pressekorps jobber etter uhyre strenge retningslinjer, ikke minst under slike absurde arbeidsdager som dette. Det er ikke bare Vær Varsom-plakaten, egne bedriftsetiske retningslinjer, vi har redaktørplakaten og norsk lovverk, men vi har også våre egne indre varselklokker, våre egne tanker og vår egen sjel og moral. Vi jobber under alle disse plakatene på én gang. Og vi har gjort det nå i nesten en hel uke, time etter time med det voldsomme i oss. Vi bringer absurde nyheter om motivene for ugjerningen, vi bearbeider ord og formuleringer, og vi forsøker etter beste evne å sette det inn i en sammenheng. Men sammenhenger er snart umulige å se.

Mye av det vi kjenner og føler kan vi ikke – og skal vi ikke – ut med. Men det er fristende. Jeg skal ta et eksempel: Landsskytterstevnet skal avholdes i Bodø, det står arrangementskomiteen fast på. Det er så fristende å mene noe om det at det verker i hele kroppen, men jeg skal forsøke å pakke det inn som best jeg kan: NRK bestemte i går at de dropper sendingene fra skytestevnet. Det er veldig lett å skjønne NRKs begrunnelse, selv om Landsskytterstevnet antakelig ikke liker det: «Dette er imidlertid en helt spesiell situasjon, og det ble til slutt en enkel avgjørelse å ta», sa sportsdirektør Rune Haug i NRK i går. Han la forøvrig til at en av TV-bussene som skulle brukes under skytterstevnet nå er innesperret i blomsterhavet foran Domkirken i Oslo, og at det ikke er aktuelt å flytte den. Jeg skal ikke si at den kommentaren var syrlig, det vet jeg ikke noe om, men jeg har stor sans for den. Forsvaret har trukket seg fra Landsskytterstevnet, og en av sponsorene vil ikke ha sitt navn på tv. Det betyr lite for Landsskytterstevnet. Nå torsdag kveld er siste oppdatering på stevnets egne hjemmesider at de berømmer de frivilliges innsats. Vel og merke sine egne frivilliges innsats for å få skytterstevnet i havn. Det er slike ting jeg har lyst til å mene noe om. Men jeg skal snakke på radio, og bør ikke.

Motoren i en redaksjon er vaktsjefen. En vaktsjef i sin alminnelighet, og på slike dager som dette i særdeleshet, skal være målrettet, bestemt, erfaren og allestedsnærværende. Det skal være et menneske med hodet kaldt når reportere kommer inn med stoff, med hjertet varmt når folk er slitne, og med en innebygd ryggmargsrefleks for etikk og retningslinjer, og en vaktsjef skal ha vært ute en vinterdag før. Og sist men ikke minst skal vaktsjefen være snill. Vaktsjefen vår i dag kom bærende på en gulvvifte inn i redaksjonen utpå ettermiddagen fordi det er så varmt i Oslo i dag. Slike småting kan gjøre en tung vakt bedre, kan klarne hoder og kalle på smil. Ler vi av nyhetene bak kulissene? Aldri. Aldri i min tid som journalist har noen ledd av en tragedie. For det første fordi det ikke finnes noe å le av, for det andre fordi det ikke finnes noen kulisser, vi lever med hendelsene i full offentlighet. Myten om den uberørte og rå journalisten er og forblir en myte. Vi har andre måter å avreagere på: Vi snakker alvor med hverandre, vi setter opp uhøytidelige spørrekonkurranser om sport, vi går turer i friskluft, snakker med venner, hører musikk, og vi gråter. Vi har også stående tilbud om å snakke med fagfolk om det skulle bli for uhåndterlig. For det kommer alltid en ny vakt, en ny morgen, og da er det på igjen. Rødlyset skinner like ubarmhjertig på morgenvakt som på siste kveldssending.

Javisst, vi hører myndighetene. Statsministeren sier at alt skal tilbake til det normale. Og det kommer til å stabilisere seg. Men problemet vårt er at vi finner få nyheter som er anstendige nok til å kunne nå opp. Jeg forsøkte i dag, og skrev en meningsløs melding om at det har bodd mennesker i Tromsø i ti tusen år, viser arkeologiske utgravinger. Meldingen ligger fortsatt under strek på kjøreplanen.

Dette med musikk. På en av sendingene jeg hadde i dag måtte jeg stålsette meg. Siste melodi før jeg skulle inn var «Mitt lille land», en av symbolsangene i Norge denne uken. Da Maria sang siste strofe, krevde det alt jeg hadde av profesjonalitet før jeg selv dro opp spaken for å gå på. Ved neste sending var det en helt annen følelse i meg: De to siste melodiene var «Sultans of swing» med Dire Straits og «Crockett’s Theme» fra Miami Vice. Det glade 80-tallet, husker dere det? Mark Knopfler var tøffeste fyren på hitlista, og Don Johnson sprang rundt med hockeysveis som alle oss andre. Så mange bekymringer vi hadde den gangen, husker dere? Men så ubetydelige nå. Kom tilbake, kjære verden. Visk dette ut.

Det er selvsagt en grunn til at alle kommentarfelter i nyhetsredaksjonene er stengt. Det ble de allerede forrige fredags kveld. Grunnen er at deler av publikum gjennom lengre tid har skaffet redaksjonene en erfaring med hva som skjer: Pøbler står klare til å forsøple enhver nyhetssak med sladder og sjikane, ærekrenkende og støtende jævligheter. Det spiller ingen rolle hva saken handler om. Og dette handler ikke bare om ungdommer på gale veier som vi ynder å tro, men også om tilsynelatende helt vanlige småbarnsfedre og -mødre som etter leggetid mister enhver anstendighet og besinnelse, legger ut på tokt på nettet, på jakt etter saker de kan «kommentere». På kveldene banker de opp alt og alle på sin vei, og de skiter i om de opptrer under fullt navn, det er den nye trenden. Vi ser at i frustrasjonen over å bli stengt ute fra nyhetssidene begir de seg nå ut på bloggersider for å herje der, mange bloggere har vidåpne kommentarfelter og begriper ikke hva som kan møte dem i høyremargen i morgen tidlig. I morgen tidlig kan det være for sent, og jeg vil be bloggere ikke dra på ferie og legge kommentarfeltet sitt åpent.

Javisst. Vi er fullt klar over at det vil komme en debatt om ytringsfrihet. Brokker av denne debatten er allerede ute i det åpne rom. Det kommer en lang og opprivende runde om hva som hører hjemme i det åpne rom, og om hva som skal ties ihjel, om i det hele tatt finnes noe som skal ties ihjel. Er det tegn på ytringsrett og demokrati å få stå i en retttsal og oppfordre til drap på barn? Er det der grensen skal gå, eller kan en pedofil i fremtiden få lov til å fortelle om det fortreffelige ved å misbruke barn? Er det et sunt demokrati der folk får lov til å vandre rundt på nettet og plage hverandre? Hvem skal passe på, hvem skal passe på påpasserne, og hva skal være passende straff for å bryte konsensus? Kommer det nye lover? Antakelig. Mange krefter, både ustyrlige og reflekterte, er i sving nå. Men det får vi snakke om en annen gang, jeg vet ikke om jeg orker nå. Jeg leste tretten navn på radio i går kveld, og i kveld tok påtroppende over og leste tjuefire nye. Vi har mer enn nok å gjøre. Men jeg tror det haster med å bestemme seg. Og i morgen er det fredag, én uke etterpå.

Til alle pårørende som måtte lese dette: Jeg er så lei meg.