De to politifolkene som bevokter løvebakken har oppbrettede ermer, Aftenposten-skiltet viser 31 grader. Stålsperringene foran Stortinget bevoktes mildt og med høflige smil fra de to lyseblåkledte. Kongens bil, eller egentlig er A-2 kronprinsens, står parkert med snuten nedover mot Karl Johan, han er inne hos de folkevalgte, sørger sammen med dem. Klokken er 1206. Det er minnemarkering på Stortinget.

Den ene av de to politivaktene bærer på en ferskskåret rose. Han holder den vekselvis i venstre, vekselvis i høyre neve, snakker med kollegaen, speider over mot rekkverket av stål, de har radiosamband i øret, men det er stille på radio, og folkemengden ved stakittgjerdet er lavtsummende og utgjør ingen risiko mot rikets sikkerhet. Snarere tvert i mot: Et gulkledt guttelag nylig nedkommet fra Norway Cup stanser, hilser ham med håndtrykk over stålbjelkene, rosen skifter neve fra høyre til venstre for å kunne hilse som folk på guttene:
– Hva ble resultatet?
– Nææhh. Vi tapte.
– Hvafforno? Tapte dere?
– Jaaa…
– Ja ja. Ny sjanse i morra, da.
– Ja.

Og innenfor er monarken og tronarvingen, antakelig vel vitende om at det er vennlighetens tid her ute. Jeg så ikke noe politivåpen – hadde de våpen? Godt skjult, i så fall. A-2 står svart og nypusset på bakken, sjåføren har tatt av seg lua og sitter bak rattet, det må være varmt der inne.

Men selv en politi må ha hendene frie når det skjer ting, så når det går en beskjed på øret fra en eller annen kommandosentral tvinner han rosen forsiktig inn i beltet og går ubesværet rosepyntet foran sperringene med Norges vakreste tegn på fred og forsoning. Han er et besnærende syn, denne mannen på vakt, der han går med en blomst i bandolæret, og det er 31 grader og antakelig skulle de fleste vært på stranda. Det er sommer, og det skulle ikke vært nødvendig, dette, men når det nå først er slik det er, så er det en vakkerhet i det.

Beskjeden på øret: Ja, det nærmer seg avslutning der inne. Politimotorsykkel-kortesjen kommer svingende inn med summende hestekrefter og solbriller og hjelmer, men en av dem får motorstopp og må skyves opp løvebakken for å hente fart til bakkestart, vår venn med rosen dytter sin kollega motorsyklisten oppover, slipper ham omtrent ved løvehalen, motorsykkelen harker seg nedover og har fått start igjen, vi ved stålsperringene ler diskret, og politiet ler med oss. Ingen kan være perfekte, ikke sant.

Klokken 1306. Ny beskjed på øret, og muntlig overlevering fra en overordnet i svart uniform som kommer spaserende ned løvebakken, vår mann griper rosen, tid for jobb, en tid for alt, han snur seg, legger rosen ved plakaten det står Jens Stoltenberg på, han kunne lagt den ved plakaten det står takk til politiet på, men det blir altså statsministerens plakat, det er mange andre roser der fra før, det er roser overalt. Sjåføren i A-2 får på seg lua, en svartdresskledt konge med kronprins kommer ut, det bryter ut spontan applaus, kongen vinker ned mot Spikersuppa, og det finnes ingen rop om abdikasjon, bare en applaus ned løvebakken med ønske om vel hjem oppover Karl Johan, og kongen vinker tilbake fra vinduet og er hjemme, selv om det er halve Karl Johan igjen.