Jeg så en nettartikkel i dag, den handlet om at Lada-produsentene legger ned produksjonen. Etter 41 år er det slutt. Kommentarfeltet i Dagbladets artikkel ble besatt av rasende publikummere som ville kommentere terrorangrepene. Det handlet ikke det spøtt om Lada.
For ytterligere noen uker siden leste jeg en glad-nyhet på Dagbladet – jeg kan dessverre i dag ikke huske hva den handlet om, jeg husker bare kommentarene. De handlet om noe ganske annet: Om innvandringsbegrensning og utover kvelden om regelrett fremmedfiendtlighet. En av kommentatorene spurte hva dette hadde med artikkelens egentlige innhold å gjøre. En av kommentatorene sa tørt og kjølig: «Ingenting. Men de har stengt alle andre kommentarfelter, så et sted må vi kunne ta det ut.»
Det er dette begrepet de bruker: «Ta det ut.» Hva innebærer det av demokratiske utfordringer for oss alle?
Hva det er med disse menneskene? Si det. Men de vil snakke.
Ps. Nomen, en av kommentatorene som ikke vil ut med navn: Ja, det var det virkelig. Det var godt å få det ut. Stol på det. Har du et navn? Gi oss et navn, så skal du få din stemme her.
Det eneste de har å komme med er fremmedfrykten sin. Om noe trenger å komme ut er det vel heller de. Av nettet. Ut og klem en neger!
Gjerne. Vedkommende gadd aldri mer gi seg til kjenne, annet enn å spørre her på min egen blogg om jeg var fornøyd. Så, ja, nok en gang: Veldig fornøyd med at jeg har mitt eget nettsted jeg kan være min egen redaktør for, hvilket jeg plikter. Men velkommen tilbake. Og Dnort, godt å se seg!
Klimaet for meningsbryting på nettet er tidsvis helt horribelt, og det er godt å se at flere bloggere tar dette seriøst. Det er flott at det lages egne etiske retningslinjer blant bloggerne selv, og at dere publiserer en klar holdning. Flere ut i lyset. Jeg tror det anonyme livet på nettet er tomt og hult, det er nok mange som finner mening i å tråle blogger og diskusjonsfora på jakt etter noe å mene og la seg underholde med. Det finnes en hel underholdningsindustri av klamme og uforstandige privatblogger der folk kan gasse seg anonymt i andres ulykke og utleveringer. Hva dette har med ytringsfrihet å gjøre begriper ikke jeg.
Støttes. Tror at mange bloggere og kommentatorer ikke synes at dette angår dem, at det liksom er en debatt som de ikke trenger å delta i, «for dette gjelder jo ikke meg». Da glemmer de at det er et fellesansvar å møte hverandre med respekt og åpenhet. Og har man en stemme i det offentlig rom plikter man også å bruke den med vett og forstand.
Takk for gode innspill. Et argument for anonym beskyttelse på nettet er av hensyn til varslerne. Med andre ord at ansatte i et foretak eller en forvaltning skal kunne føle seg trygge på at varslet kommer ut. Jeg tror dette er mer komplisert enn det. Alle vi som har møtt varslere og håndtert informasjonen deres vet at ved den første kontakten kan en varsler vise stor grad av affekt, og har behov for å rydde i sin egen informasjon. Vi møter dem med kontrollspørsmål, gjerne over en lengre tid, slik at de kan systematisere og skille ut hva som er hva. Her blir det gjort flere veivalg, og noen ender der: Ved noen møter er det forholdsvis lett å avdekke at det dreier seg om generell misnøye på jobben. Behov for hevn er også et motiv. Men seriøse varslere blir med på veien videre og jobber systematisk for å informere journalisten så fyldig som mulig. Publiseringsfasen kan være uker unna. Jeg vil holde fanen høyt for slik kvalitetsjournalistikk.
Varslerinstituttet jobber etter lignende metoder. Varsleren kan trekke sitt eget varsel innen 24 timer før det går alarm. Trekkes ikke varselet, begynner instituttet selv sine egne granskninger og tar kontakt i bedriftslinjene. På en anonym blogg, hvilke angremuligheter finnes der, om man har hatt en dårlig dag på jobben?
Veldig enig med Ivar og Erik her. Anonymitet i det offentlige rom ser jeg ingen verdi i. Kanskje i forhold til en avis eller noen andre som er bundet av redaktørplakaten. Men, bare om avisen vet kildens navn og har gjort en ordentlig jobb med å slippe flere syn til.
Bare et aldri så lite paradoks Dnort. Hvilken verdi har din egen anonymitet i denne bloggen og i din egen blogg? Du kan ikke være enig i innholdet her når du holder din egen identitet skjult. Det er nå min mening. Av og til er det godt å få det ut.
Dnort kan sikkert svare for seg selv, jeg skal bare gi en sekundering, Bjørn Erik, jeg kjenner identiteten hans og har møtt ham personlig.
Jeg synes det er prisverdig at du har hevet fanen så høyt og så synlig når det gjelder anonyme meningsytringer i kommentarfeltene Jakob. Og du har min fulle støtte. Jeg har selv sett hvordan denne gørra har fått bre om seg gjennom årene. I lang tid var jeg en relativ aktiv bruker av usenet. Diskusjoner kunne ta av der også, men selvjustisen i gruppene var relativt hard, og de som tråkket for langt unna stien fikk raskt svar på tiltale, fant seg neppe tilrette blant publikumet og skygget banen. Det fantes både skrevne og uskrevne regler for gode nettvaner – se feks http://home.no/hundefaq/netikette.html.
De som i dag sprer det anonyme hatet sitt i kommentarfeltene gjør vel dette ut fra flere mulige innfallsvinkler:
– ren trolling
– de elsker å se sine egne ord på trykk
– de knegger for seg selv når noen gidder å svare dem
– de er blottet for enhver form for konduite og omtanke og har muligens et noe forkvaklet følelsesliv generelt for alt jeg vet
– osv
Hvordan vi skal stoppe dem fra å spre møkka si anonymt vet jeg faktisk ikke. Det hjelper neppe å forby anonymitet dersom ikke tekniske muligheter setter kraft bak et forbud. For dem som får mange kommentarer på bloggene sine blir det jo en større jobb å være redaktør.
Vel – ikke vet jeg. Men jeg vet i hvert fall at jeg blir oppgitt og innimellom lynende forbanna når dritten skuffes ut!
Det er tilfredsstillende å se at mange krefter er i sving, alt fra Anders Giævers gode beskrivelse av disse «barske monstrene» som sitter bak sine tastaturer, og til et godt og konstruktivt utspill om at alle bloggere skal ha en kontaktperson oppgitt på bloggen som man kan skrive eller ringe til om man opplever overtramp. Og med alle blogger menes alle.
Tja, hvorfor er jeg «anonym»? Sikkert mange grunner. Men, det er ikke vanskelig å finne ut hvem jeg er om man virkelig vil. Dessuten er det ikke vanskelig å lage seg en ny identitet på nettet. En som virker ekte, til og med. Så da gjorde jeg meg heller litt små-anonym.
Mine kommentar og utsagn har den verdi du ønsker å tillegge dem. Og jeg hadde ikke noe problem med å være enig på tross av at det bare er spesielt interesserte som vet hvem jeg er. Så da så.
PS. Har ennå til gode å kommentere på noen av nettavisene. Leser dem heller i 3D. (Du vet, sånne av papir…)