Et forholdsvis stort stykke Norge

Jeg vet ikke hvor mange av leserne som husker de gamle taxisjåførene? De som satt med meninger om mangt. Dem vi alltid vitset om, de med ølvom og fast takst til Fornebu, og alltid med de samme takstfaste meningene:
– Se pårrem! Se, hvordan Oslo ser ut! Det var ei anna tid, kammerat, da vi stelte krav! Krav, kammerat! Vi som har opplevd krigen, vettu, kammerat, vi vet hva sollidaritet er! sa de og pekte ut frontruta:
– Se pårrem! Kanke trafikkreglene, heller, vettu!

Og så kjørte vi videre på fast takst, sjåføren etterapet dårlig norsk aksent og kjørte som et svin uten bilbelte, og han hadde slett ikke opplevd krigen, og vi satt i baksetet og sa «ja» og «jaha», og hele veien fortalte de hva som var galt med detta landet, og det var vi som måte betale for det, hele veien. Til sist ble det så ille – en gang på midten av nittitallet – at det ble offentlige saker av det. Ledelsen i Oslo Taxi ble tvunget på banen, og ledelsen sa: «Be dem bare holde kjeften.» Det var altså publikum selv som måtte ta affære, men noe tema innad i Oslo Taxi ble det ikke, slik vi skjønte det. Jeg sitter ikke her og ler av dem. Aldri har jeg gjort det. Jeg kan til tider savne dem, dette lille stykket Norge, og de er like bevaringsverdige som de røde telefonkioskene, de stod jo klare til tjeneste på hvert hjørne.

Tre ganger de siste to ukene har jeg kjørt taxi i Oslo. Den første turen, som fant sted bare dager før terroren, på vei til morgenvakt, kjørte jeg med en eldre pakistaner med bilbelte som gav meg en inngående direkteinnsprøytning i pakistansk historie og kulør. I løpet av turen fra Bislett til Jernbanetorget fikk jeg høre om klima og politikere, om forholdet til India og hendelsene i 1947. Jeg fikk høre om den norskættede kona hans, som hvert år blir brunere i huden enn ham selv når hun er på besøk hos sine svigerforeldre mens han kjører taxi sommerstid i Oslos gater og sparer penger til familien. På den andre turen fikk jeg en inder med bilbelte bak rattet, som gav meg en lyninnføring i Bisletts etterkrigshistorie. Den tredje turen kjørte jeg med en afghaner, som til tross for bilbeltet fikk kluss med taksameteret og gav meg hele turen gratis fordi elektronikken hang seg opp.

I slutten av juni så du dem, store boards med reklame for denne sjokoladen. Teksten på plakatene lød: Dette er sjokoladen du ikke trenger å dele med noen. Antakelig var det flere av oss som tenkte: Jasså. Har dette landet blitt slik, at det er det som gjelder nå: Vi deler ikke med noen. Var ikke dette det samme firmaet, da i heleid norsk versjon, som markedsførte Roald Amundsen til Sydpolen – det var forresten hundre år siden i januar? Eller er dette en feiring av nettopp det samme, at vi ikke har grunn til å dele, at vi nordmenn hersker på land og hav, og kan tillate oss å kalle en nasjonalsjokolade opp etter den mørke biten av et forholdsvis stort stykke Norge?

Jeg var også blant dem som sjokkert gikk Karl Johan ned og kikket mot knuste glassfasader den 22. juli 2011. Og jeg var også blant dem som stod i villrede på Egertorget og sa «ja» og «jaha» mens det ble konkludert med at dette var muslimenes verk. Vi var tilbake i baksetet i drosja i noen korte minutter, og vi visste ikke hva vi skulle si. Jeg tenkte vel: «Ja, så ble det slik, har det virkelig blitt virkelighet av det, tenk at de gjorde det». Vitner forteller at folk av utenlandsk opprinnelse i minuttene etterpå ble jaget ned Thereses gate og bedt om å pelle seg hjem der de kom fra. Og noe som druknet i kaoset mellom klokka 17 og 19: Mulla Krekars advokat var ute bare en halvtime etterpå og snakket på vegne av sin klient: «Det var ikke ham. Dere må tro oss.»

Vi skal tilbake til det normale. Tiggerne er på plass igjen rett ovenfor Stortorvet, inntil veggen på vestsida av Stortinget og nede i Vika, og pappbegrene er like tomme som de var for to uker siden.

1 tanke om “Et forholdsvis stort stykke Norge

  1. Tilbaketråkk: Twitted by mittsnitt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *