Jeg bladde gjennom noen postkort.
– Kan jeg hjelpe deg? spurte ekspeditøren og rettet på brillene.
– Neida, jeg bare kikker litt, svarte jeg og bladde meg gjennom turisthilsner fra bortgjemte småkroker av Skandinavia, stanset noen sekunder ved en konvolutt som bar poststempelet Trondheim, men bladde meg videre gjennom talløse lykkønskninger fra noen jeg ikke kunne se hvem var til noen jeg ikke greide å tyde hvor bodde.

Vi er noen merkelige mennesker som samler på gamle dokumenter, som en og annen gang har satt av penger til å kjøpe et eldgammelt papir med flisete kanter og eselører. Antikvariater skjuler en bortgjemt historie om ord som ble sagt, eller ord som aldri kom fram – i dette antikvariatet i Oslo fant jeg enda et av disse brevene der det står «Adressat ukjent» med beskjed til postmannen om å ta det tilbake til avsender. Jeg finner en egen glede i å ta på gammelt papir. Forsøke å forestille meg menneskene som første gang grep arket, da det var blankt, satte seg ned med en fyllepenn eller en blyant og skrev ned sin lengsel eller anger, sin glede og sitt nederlag, frankerte det og sendte det med håp om at det skulle bli en annen tid. Sammenbinding til andre mennesker, sammenføyninger til dem som har hatt det slik vi har det nå.

– Er det noe særskilt du er interessert i? spurte mannen bak disken. Jeg tenkte meg om:
– Ja… Jeg er på jakt etter korrespondanse fra andre verdenskrig. Hverdagslige brev.
– Fra når da, nøyaktig? spurte mannen.
– Januar 1940 og ut krigen, svarte jeg. Jeg er nysgjerrig på hvordan hverdagslivet var i månedene før tyskerne kom, hva de skrev til hverandre, hvem som skrev hva, og hvordan de tenkte om tiden som ble stadig mer urolig.
– Jaha. Ja. Jo. Ja, det er det litt dårlig med akkurat nå, svarte ekspeditøren og kikket på meg.
– Ja, det er ikke lett å finne for tiden. Jeg har et antikvariat i Paris jeg pleier å besøke, der har jeg funnet de underligste ting, svarte jeg.
– Jasså. Ja, akkurat. Men du… Vel, jeg har noe, men det er ikke for salg ennå, svarte mannen og forsvant bak disken.

Det hender ikke sjelden at slikt skjer: Når to dokument-friker finner hverandre, forsvinner ekspeditøren ofte bak disken. Det har skjedd meg i Paris, og det skjedde meg nå. I Paris gikk den dresskledte antikvaren på bakrommet og hentet fram et originalt håndkolorert kart over Skandinavia fra før unionsoppløsningens tid. Jeg stod som fjetret. Og likeså denne dagen i Oslo, mannen bak disken kom fra bakrommet med et lite, kvadratisk brev:
– Det er ikke til salgs ennå, jeg legger det ut til auksjon, tror jeg.
Jeg kikket på brevet. Forsiden var datostemplet 1941, mener jeg. Det var adressert til en organisasjon i Norge. På baksiden stod navnet til avsender trykket i elegante, insisterende svarte små bokstaver. Jeg stakk hånden inn i konvolutten etter å ha sett navnet på baksiden.

Brevet var kort, inneholdt en hilsen i anledning jubileet til mottaker, Quisling hadde selv signert brevet. Håndskriften i signaturen var hard, kontant, jeg mener å huske at den gikk svakt på skrå mot høyre. En allerede dødsens manns signatur, vel vitende om et svik. Papiret var gulnet, men en gang hadde det vært ferskt og hvitt, og en gang hadde en av verdens fremste landssvikere skrevet sin hilsen og levert det til sekretæren.
– Det kan ikke være mange slike brev ute på markedet? spurte jeg.
– Det er nok ikke det, svarte antikvaren og la det tilbake på trygt sted.