Vennlighetens togreise, notater fra andre klasse

Stockholmstoget, sein ettermiddag. Det skriker i sporskifter, et signalskilt passeres med et sus, den velkjente og fascinerende doppler-effekten skrur signaltonen ned i oktav i løpet av to sekunder mens toget dundrer inn over svenskegrensen. Doppler-effekten er i seg selv et signal på at kloden puster, at det finnes liv og røre her på Jorden, og at luften binder oss sammen, akkurat slik skyene ikke kjenner landegrenser og strekker seg visumfritt over enhver nasjons uavhengighetserklæring. Lufta er for alle.

Jeg sitter med kaffe fra restaurantvogna, den typen kaffe man bare må himle med øynene over og gi seg ende over for, den er svart og fandenivoldsk og statlig, slik statlig kaffe har vært på alle kantiner og tog og planmøter og regjeringskonferanser til alle tider. Og flyplasser. Og på det lille gatekjøkkenet i Ivalo, der man må snakke engelsk og forklare hva en baguette er, med tegnspråk. Men hva gjør vel det, nå som det er sommerens vennlige togreise? Vi er ikke mange som reiser denne lørdagen, men vi nikker til hverandre, slipper hverandre smilende fram med barnevogner og ryggsekker. Konduktøren er svett, han har tatt av seg uniformslua, det står uttrykkelig på billetten at man som passasjer skal legitimere seg, men det bryr han seg ikke om.

To vidt forskjellige passasjerer har plassbillett tvers overfor meg: En kvinne i tjueårene med et turkisfarget, muslimsk hodeplagg og vakker, lys kjole, og en mann i førtiårene med jaktcaps, dongeri og tredagersskjegg. De hadde antakelig meget lite til felles der de kom fra, men nå er de her. Allerede etter Charlottenberg snakker de sammen, ler, jeg tror han forteller en jakthistorie, hun smiler og supplerer med noe jeg ikke hører hva er, og slik sitter de, hver fra sin verden, i sin egen verden, og utveklser smått og stort fra sine kanter. Han henter et krus av den redselsfulle kaffen, hun kobler en iPod i ørene, han drikker kaffe og tar en kort telefonsamtale hjem, nye stans og nye stasjoner, ny småprat mellom de to. Det er da enhver som vil se skjønner det: Det meningsløse, absurde ved å sette opp kunstige grenser mellom godtfolk, legge opp manifester av hat og villfarelser. Samtalen i togkupeen er en språklig blanding av alminnelig, nysgjerrig vennlighet og folkeskikk. Det står så tydelig skrevet i ildskrift.

Det er et kort stopp med beinstrekk i Gnesta. Den svette konduktøren står på perrongen og snakker i mobil, han er åpenbart bestefar og snakker med sitt barnebarn, jo, jeg snakket med din mor, sier han på nordsvensk, men hvor er du nå, jaha, jasså, men du burde vært i seng nå, klokken er snart halv ti, jasså, sier hun det, din mor, jaha, ja, jeg er hjemme om en drøy time eller noe sånt. Men så passerer motgående tog og det er igjen klart for avgang, han avslutter samtalen og blåser i fløyta, vennlighetens tog fortsetter nordøstover. Nye signalstolper og nye doppler-effekter. Lurer på dette med før mobilenes tid – da måtte denne konduktøren ha stått i en telefonboks på Gnesta stasjon og snakket med sitt barnebarn, og han måtte hatt rikelig med mynt i lommene, for dette var et meget snakkesalig barnebarn og han en meget ansvarlig bestefar. Kanskje det til og med var kø utenfor telefonkiosken, og hva skulle han gjort da? Hallo, kan dere vennligst legge på, jeg har et tog og et barnebarn å passe. Nei, det er bedre nå til dags.

Legg igjen en kommentar