Med frosk til presten

– Hva er det med den? spurte en av guttene.
– Den er stein daud, svarte en annen.
– Sikker? spurte en tredje og pirket i den med en kvist.
Selv studerte jeg den livløse frosken og visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg hadde ingen særlig erfaring med frosker, dette var første gang jeg så en.

Det må ha vært i 1978. Antakelig september. Vi i guttegjengen hadde overnattet i telt, et av disse gammeldagse bomullsteltene fra sekstitallet, slike som kunne bli svarte av jordslag og grønne av mugg om man ikke tørket det etterpå. Det luktet særegent av disse teltene, jeg husker lukter godt og kan fortsatt hente fram den lukten fra minnet. Og der stod vi, i villrede, midt ute i skogen, med bustete bolleklippet hår og sløve tollekniver samt en frosk som vi ikke visste hva vi skulle gjøre med. Den hadde ligget under en stubbe, med lukkede øyne og utstrakte føtter. Nå lå den i hånden på en av gutta, like livløs som da den ble plukket opp, grønn- og brunspettet, fuktig – vi strøk på den etter tur, men den rørte seg ikke. Vi visste at vi måtte gjøre noe, men vi visste ikke hva. Det var da Halvor, han som hadde reparert girkassa på apasjesykkelen sin med svart og rød isolasjonstape han hadde stjålet på Samvirkelaget, sa:
– Vi går til presten, han vet hva vi skal gjøre.
– Hvorfor det? spurte Kjell, som spiste snørr og måtte ha alt inn med teskje og var litt mindre enn oss andre.
– Fordi han tror på Gud, vel, idiot, svarte Halvor.
Selv sa jeg ingenting, jeg hadde ikke så mye erfaring med prester og Gud eller frosker, men jeg bad aftenbønn hver kveld ut i tomme universet.

Så gikk vi da, en lurvete gjeng med bustete hår og skitne tøysko, vi gikk midt i gata, som fra en scene fra en gammel italiensk svarthvitt-film, men vi var samstemte og synkrone. Fremst gikk Halvor med frosken, han holdt den på strak arm, nå 33 år etterpå kan man som voksen se det absurde i synet. Det var det ikke den gangen, det var dypt alvor, Halvor gikk med ærbødige steg midt i gata med den sprukne asfalten, den gata som aldri ble reparert den gangen og ikke senere, heller, vi andre småtrippende bak.

Presten åpnet døra etter noen korte, insisterende trykk på ringeklokka.
– Ja, gutter?
– Vi har en frosk her, sa Halvor og strakte fram håndflaten.
Barn tenker ofte at voksne umiddelbart forstår hva som er problemet, hvor man vil, hva man vil ha svar på, derfor fant ikke Halvor det nødvendig å si noe mer. Presten kikket på det livløse dyret, og dette var en klok prest som straks skjønte ærendet:
– Den ser død ut, svarte han.
Det var betryggende at kirkens mann var så skråsikker, var det noen som hadde erfaring med død, så var det vel ham.
– Hva skal vi gjøre med den? spurte talsmann Halvor, vi andre stod i åndeløs spenning og ventet på beskjed.
– Dere bør nok begrave den, svarte presten.
– Men hvis den ikke er død? spurte Kjell.
– Ja, da finner den nok veien opp igjen, sa presten i døråpningen.
Vi takket for svaret og gikk.

Frosken ble begravet under et nedvisnet brenneslekratt, og noen dager etterpå kom nattefrosten og la en iskald, stivnet glasur over både bekken og krattet. Morgensolen speilet seg i iskrystallene fra den første vinterdagen, og vi fikk andre ting å tenke på. Mange år senere forstod jeg at frosker går i dvale og våkner ikke før aprilkveldene er frostfrie og trostene plystrer seg fra gren til gren.
– Hva skjedde? tenkte vel frosken og krøp opp fra brenneslekrattet, – det var ikke her jeg la meg.

2 tanker om “Med frosk til presten

  1. … og før den visste ordet av det, var Märtha Louise der. Frosken blir kysset, som frosker skal. (Det er forøvrig det dere skulle ha gjort den septemberdagen i 78. Hvem vet hvor dere hadde vært i dag da.)
    I dag er frosken en prins fra Moss …
    … eller en engel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *