Pakten

Det var et ganske brukbart vær den dagen de kjørte Hans Kvaal til galehuset. Tørt og fint, blekblå himmel. Jeg husker det godt, fordi jeg hadde et hull rett under stortåa i venstre gummistøvel, og sokken var tørr. Hullet hadde jeg fått for noen uker siden da jeg trådte på en morken planke med rustne spiker, en av spikrene gikk tvers gjennom støvlesålen og opp i kjøttet mellom tærne. En av mine grandtanter fikk høre om saken, og hun mente bestemt at jeg, i en alder av elleve år, kom til å dø av blodforgiftning dersom spikeren var rusten. Det var den, men jeg greide meg gjennom det. Jeg tror ikke jeg fikk blodforgiftning, det var snarere en lett influensa som holdt meg sengeliggende en kveld.
– La meg snakke med ungene, konstabel, før dere tar meg vekk herfra! sa Hans Kvaal og veivet med armene inne i kupeen på den svarte politibilen, vinduene var åpne bak, så vi hørte alt som ble sagt:
– Ja, men gjør det fort, sa konstabelen som satt bak. Vi ungene stod som forstenet i grøftekanten. Det var fjær over hele politivogna, og konstabelen som kjørte bilen hadde dun klistret i skjegget. Fem høns sprang langs skogsbrynet, og vi hørte den infernalske kakofonien fra de andre inne på gårdsplassen. Bilen stanset på siden av oss.
– Javel, unger, nå bærer det rett i dårekista. Før jeg drar skal jeg gi dere noen gode råd, barn, sa Hans Kvaal og løftet pekefingeren. Kjell spiste en hel stripe snørr og hadde pisset på seg, Cecilie stod bak meg og strakte seg på tærne over skuldrene mine, Halvor var for en gangs skyld stille, venninna til Grethe løftet en kylling varsomt opp fra bakken, og selv hadde jeg mest lyst til å grine. Alle ventet på hva Hans Kvaal skulle si.

Det var nok et drøyt år, kanskje halvannet, siden han hadde kjøpt det forfalne huset der inne i enden av veien. Hans Kvaal var veldig høy, husker jeg. Han var så diger at han måtte bøye ryggen når han skulle sende brev fra den lille ekspedisjonsluka på postkontoret, og skoene hans ble sydd i Wien, sa de, og nå hadde han ikke råd til flere slike sko, så dem han hadde på seg var de eneste han eide, sa de. Han snakket en merkelig dialekt, litt sånn som snekker Andersen på julaften gjorde, og noen sa at han hadde spekulert på børsen og nå hadde tapt det meste. Dette forstod jeg nok ikke helt hva var. Jeg snakket med Cecilie om dette, og hun sa at det eneste hun pleide å spekulere på, var om familien ville ha råd til å dra med fly til Bergen neste år, men faren hennes hadde sagt at det hadde de nok ikke, så det var ikke mer å spekulere over, hadde faren hennes sagt. Men Hans Kvaal hadde spekulert andre steder, og nå hadde han tapt, kanskje et veddemål eller noe slikt, mente vi.

Etter en måneds tid kjørte det store varebiler inn til huset i enden av veien. Det ble lastet av kasser og esker, sekker og nettingruller. En av sjåførene hadde sagt på butikken at noe slikt ville i alle fall han aldri turt å satse på.
– Hva da? spurte nysgjerrige folk i køen.
– Høns, svarte sjåføren, – han skal drive med høns.

En tidlig kveld tok Halvor og jeg mot til oss og dro på tokt innover langs det nedgrodde gjerdet. Kunne det virkelig være riktig? Vi ålte oss langs geitrams-kjerr og trådte oss bløte i gjørmete bekkehull før vi ble stående i le foran vedskjulet. Hans Kvaal stod krokrygget i en stige og malte takmønet da han fikk øye på oss:
– Jasså, er det snikende ulltepper her? buldret han over gårdsplassen. Jeg følte meg slett ikke ved godt mot, og selv Halvor fikk det usikre draget over kjevene da vi hadde blitt oppdaget. Vi stotret fram rotete bortforklaringer og unnskyldninger om hverandre, men mannen i stigen viftet oss bare av:
– Jeg skjønner jo at dere er nysgjerrige. Kom nå. Dere skal få se det dere kom for.

Det lå en garasje bak huset, den var stor og rommelig nok til minst to biler. Han hadde malt garasjen i gult, og vi la merke til at vinduene var avblendet med svart plast. Det kom en høyfrekvent lyd der innefra. Hans Kvaal hektet låsen av sidedøren på garasjen, bøyde seg og ble stående i døråpningen:
– Ja, skulle dere se?

Garasjen var bygd om med store stålrør som holdt klekkekasser av netting og treverk oppe i flere plan fra tak til gulv. Lamper med fiolett lys stod på skrå ned mot nettingen, og det lå egg og kyllinger i alle kasser. Pipingen var gjennomtrengende. Hans Kvaal hyttet med en pekefinger og måtte heve stemmen gjennom alt kyllingpipet:
– Sats på høns, gutter, aldri på børs! Høns er framtiden, det er alltid et marked for egg og kyllinglår! Fortell meg, hva skal du bli når du blir stor? ropte han og pekte på Halvor.
– Kanskje bi-hilmekaniker, svarte Halvor og hadde fått tilbake stammingen som han ikke hadde hatt siden første skoledag.
– Det er det dummeste jeg har hørt! ropte Kvaal gjennom all kyllingpipingen, – skal du virkelig ligge under en bil med fingrene langt oppi eksospotta resten av ditt liv, gutt? Hva med deg, hva skal du bli? ropte Hans Kvaal til meg.
– Meteorolog, svarte jeg og svelget.
– Det var ta meg faen enda dummere! Været blir slik det blir, det er siste ord om den saken! Nei, sats på egg, gutter!
Han tok en kylling varsomt opp fra det nederste nettingbrettet, lyset fra varmelampene brant mot kinnet, kyllingen pep og sjanglet i den digre håndflaten hans.
– Kjenn på den.
Vi kjente med hver vår fingertupp. Det gule, gjennomskinnelige dunet strittet til alle kanter, kyllingøynene var små og vennlige, Hans Kvaal var stolt, stemmen hans var forandret, den lignet snekker Andersens igjen, lavmælt, høytidelig:
– Det er egg som er framtiden, gutter.

Det ble mange turer inn til Hønse-Hans i skogen, som han med tiden ble kalt. Vi som lærte ham å kjenne denne forsommeren fikk ikke bare inngående kjennskap til hønsefôr og kalksekker, men vi fikk også med oss noen alvorsord om børsen.
– Jeg har sagt det før, og jeg sier det nok en gang: Bruk aldri penger på Kværner Brug eller skipsaksjer, sky det som pesten! sa Hønse-Hans og skyflet hønsemøkk, serverte oss saft fra vinglass av krystall som ikke hadde gått med i konkursen og fortsatte sine alvorsord, like hyttende med pekefingeren mens han resiterte børsnoteringene:
– Kværner Brug, kjøper sekstito, selger femti, omsatt nitten, har dere hørt på maken? Det var det som tok knekken på meg! Men jeg er oppe igjen! Hans Kvaal er oppe igjen! Hans Kvaal går så det suser! Nei, sats på høns, barn! ropte han gjennom kyllinglarmen og den stadig stigende klukkingen fra stadig flere høns.
Og vi ble flere, det var ikke bare Halvor og Cecilie og meg, men også venninna til Grethe, etterhvert også Kjell og Lars, han som sugde på vottene sine om vinteren enda alle visste at man kunne få mark i magen av å spise snø.

Sommeren kom, – da det ringte ut etter siste skoledag hadde faren til Cecilie regnet over pengene og kommet til at de hadde råd til å dra til Bergen, likevel. Selv dro jeg til Rustefjelbma på campingferie, Kjell skulle til Pite Havsbad i Sverige sammen med mora som hadde fått på seg noen flere klær og hadde blitt venner med Kjells far igjen, venninna til Grethe skulle passe en hund, og Lars skulle selge aviser og spare til bilbane. Dermed måtte Hønse-Hans greie seg selv den sommeren, vi drakk saft i den overgrodde hagen hans og ønsket hverandre en god sommer mens det kaklet og skrek fra garasjen.

Da vi kom hjem fra ferie alle sammen, fikk ingen lov til å besøke Hønse-Hans mer. Foreldrene i gata gav samstemt beskjed: Ingen flere turer inn dit der veien slutter. Det kom ikke noen forklaringer.
– Men hvorfor?
– Gjør som vi sier, og ikke vær frekk.

Det var vel i månedsskiftet august-september at det gikk galt. Jeg husker at jeg akkurat hadde trådt på den spikeren, den som kunne ha gitt meg blodforgiftning og endt mitt liv i en alder av elleve år i følge min grandtante, da de første hønene begynte å vandre rundt. Først dukket det opp en nysgjerrig spankulerende høne på trappa til Samvirkelaget, deretter kom det klager fra folk på postkontoret om at en rekke høner hadde vaglet seg opp på postkasser rundt omkring og gjorde jobben utrivelig for postbudene, og en morgen da en hane tok oppstilling i hagen til presten og gav seg til å vekke hele nabolaget var det vel klart at noe hadde gått galt inne i skogen.

– Kom fort, politiet er inne hos Hønse-Hans! hvisket Cecilie da hun stod i døra hos meg en ettermiddag noen dager senere. Jeg satte føttene i gummistøvlene og fulgte henne langs det forfalne gjerdet inn langs veikanten, vi møtte Kjell og Halvor og venninna til Grethe som hadde hørt det samme, vi sprang i det høye gresset, jeg husker at jeg fikk blodsmak i munnen av løpingen, den høyre hånden til Cecilie grep min venstre mens vi løp og løp, det var ikke flaut, men bare godt. Inne ved huset skimtet vi noe hvitt, og enda mer hvitt, hvite flekker som flakset og skrek. Det var høns og fjær overalt. Midt i det flaksende kaoset ved huset så vi Hønse-Hans bli ført inn i en svart politibil, han krøket seg sammen inn i kupeen og så rar ut, som om han tenkte på noe annet eller var et annet sted, han hadde en slags hinne over øynene, omtrent slik høner har. Det lå en merkelig eim over gården, en lukt som minnet meg om dager ved sjøen. Mange år senere greide jeg å fastslå dette som lukten av guano, fugleskitt, som fra et digert fuglefjell. Hønsegården var blitt til en selvstyrt enhet utenfor Hans Kvaals kontroll, det satt høns i trær og på gjerdestolper, og eggene: Egg i hauger og bøtter, i kasser og på trappa. En kråkeflokk og to svarte ravner hakket i eggeskall på garasjetaket, faststivnet eggeplomme hadde rent langs veggen.

– Nå skal dere høre, unger. Gå aldri på børsen, lov meg det, nå ser dere hvordan det går, sa Hans Kvaal der han bøyde seg ut av bilvinduet.
– Hvor skal du? spurte Halvor, underleppa skalv, Cecilie holdt hånden min hardt, Kjell hadde kulerunde øyne, og venninna til Grethe holdt en bustete, bortkommet kylling mellom håndflatene.
– Nå skal jeg hvile meg litt. Det skal bli godt, svarte Hønse-Hans og hyttet med pekefingeren:
– Hva var det dere skulle love meg?
– At vi aldri skal gå på børsen, mumlet vi i kor.
– Takk, unger, da har vi en pakt, og takk for all hjelp, svarte Hans Kvaal og banket to ganger med knokene i bildøra:
– Sett maja i gir, konstabel. Kjør meg hjem, jeg er trøtt.

Det var to løfter vi holdt da høsten kom: Ikke gå på isen, for det hadde læreren sagt. Og vi gikk aldri på børsen, det hadde vi lovet Hønse-Hans. Vi visste ikke hvor børsen var, men det gjorde ikke så mye, vi hadde ikke det minste lyst til å gå på den, uansett.

Én tanke om “Pakten

Legg igjen en kommentar til Elisabeth Avbryt svar