Mil etter mil

Det stod en artikkel i Allers om ei dame som hadde blitt hundre år gammel fordi hun hadde drukket askeavkok. Det var et utgammelt skinn som lot seg avbilde på side 54, hun hadde visst åtte barn og tjuetre barnebarn. Men jeg husker at det hjalp ikke mye, snarere tvert i mot.

Det var stupsvart mørketid. Jeg satt inne og gjorde lekser, Cecilie hadde skulket den dagen og skulle stikke innom ved femtiden på ettermiddagen for å få hjelp med åttegangen. Vi hadde kommet oss noenlunde greit gjennom sjugangen, men det var alltid problemer i innspurten til åttegangen, særlig ved åtte ganger sju. Jeg hadde knekket koden og pleide å si til henne at det egentlig var et lurespørsmål, for åtte ganger sju var det samme som sju ganger åtte.
– Pøh, sa Cecilie, – men du er søt, likevel.

Hun hadde stått på toppen av snøhaugen og sunget «Mil etter mil» av Jahn Teigen, sa de. Snøhaugen var stor, nesten ti meter høy, bulldoserne hadde tippet stadig flere meter snø opp mot toppen og til sist lagt en nesten hundre kilo tung snøklump helt øverst. Det var der Cecilie stod og sang. «Mil etter mil etter mi-il, og det er laaangt å gå!»

Snøklumpen hadde løsnet på «det er lengselen som driver deg». De som stod nedenfor hadde ikke hørt mer, sa Kjell. Cecilie lå under den, og da var det for sent. Da ambulansen kom var hun forlengst død.

Javisst, man kunne bli hundre år den gangen, hadde det stått i Allers. Cecilie ble bare en tiendedel. Og det ble aldri noen barn eller barnebarn. Da det ble juni var det bare en liten vannpytt igjen av snøhaugen. Jeg fikk aldri tak på åttegangen.

6 tanker om “Mil etter mil

  1. Helt fantastisk bra! Nå har jeg lest én av disse historiene hver dag, og det er akkurat som å lese en god roman. Hard og brutal er du, med dine karakterer, men samtidig gjør du det hele så utrolig fengslende. Vi vil ha mer =)

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar