Aldri i livet

Cecilies far ble en annen mann. Cecilies bror ble en annen bror. Hele gaten ble en annen gate. Vi hadde alle sammen mistet Cecilie, men presten hadde i tillegg mistet Gud. Det var hans første barnebegravelse, og en uke etter bisettelsen leverte han inn oppsigelsen og dro.

Lydene ble helt andre i 1979. Lasse, som var ny på skolen og hadde skabb, klødde seg noe infernalsk, og den tørre huden hans drysset fra de uklipte neglene over pulten når han åpnet termosen i storefri den vinteren. Vi fikk være inne i storefri når det var minus tretti. Var det tjueni måtte vi ut, men inspektøren var redd for utilsiktede forfrysninger hvis gradestokken krøp under det. Det var skolestyret som hadde bestemt det, men inspektøren syntes det hele var noe stort tøys. Han mente at vi ble menn av å base i snøen, sa han, mens han knakk krittstykket bak ryggen i raseri over skolestyret. Det er den dag i dag en gåte for meg hvorfor han alltid gikk med et stykke kritt mellom hendene bak ryggen, han var jo ikke lærer, han gikk jo rundt og inspiserte, hva bruker man da kritt til?

Lasses mor var både milliardær og giftmorderske. Dette snappet jeg opp en kveld da Lasse og jeg satt på gulvet og byttet fotballkort. Det var alltid fryktelig rotete hjemme hos Lasse, store hauger med uvaskede og vaskede klær om hverandre, gamle radioer og melkekartonger og fillete dynetrekk slang overalt. Lasses mor var på snarbesøk, hun hadde flyttet til Sandefjord og blitt kona til en skipsreder, mens Lasses far alltid hadde flasker som skulle pantes på Polet og ikke hadde blitt noe mer.
– Du har drept meg med denne giften, snøvlet Lasses far og pekte på en blank flaske.
– Jasså, Berger, du mener det? Du greide deg aldri med én nightcap, det måtte alltid bli ti, svarte Lasses mor og rettet på det røde skjørtet der hun satt ved respateksbordet på kjøkkenet. Lasse lot som om han ikke hørte noe som helst. Jeg, også.
– Er du lykkelig som milliardær? spurte Lasses far, vi hørte klukkingen fra den blanke flasken på kjøkkenbordet.
– Ja, faktisk, Berger. Meget Lykkelig. Og gutten har det godt?
– Bedre enn da du var her, svarte Lasses far. Lasse lo en hard latter og prøvde å overdøve dem ved å fortelle meg hvor teit jeg var som hadde to fotballkort med Kevin Keegan. Alle visste jo at Kevin Keegan var dust, sa Lasse og klødde seg på ryggen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg holdt med Kevin Keegan. Ikke hadde jeg greie på fotball, og ikke hadde jeg begrep om Liverpool. Jeg fløt egentlig bare med. Gjør jeg det fortsatt, eller har noe annet satt seg, som et minne om disse årene, noe melankolsk? Været har forandret seg siden den gangen. Froskene må finne seg i stadig senere høst, stadig tidligere vår, ja, hva skal en stakkars frosk gjøre når isen går allerede i februar? Jeg flyttet fra stedet senhøsten 1979, og jeg kan ikke med min beste vilje se hva jeg som barn kunne gjort annerledes. Sist jeg snakket med noen fra dengang, var da Finn Kalvik gikk på scenen i Dublin i 1981 med den fengende «Aldri i livet». Det var en ganske hastig telefonsamtale. Halvor var kommet i stemmeskiftet, og jeg skjønte ikke hvor jeg var.

Etterord
Kjell bor i dag i foreldrenes hus, jobber som taktekker og er pappa til tre, han giftet seg med venninna til Grethe i 2007. Venninna til Grethe er prisbelønt forfatter på Aschehoug.
Kjells mor og far bor i bydelen Maywood, rett sørøst for Los Angeles.
Grethe flyttet til ukjent sted i 1985, er ikke på Facebook.
Presten jobber den dag i dag hos Store Norske.
Lasse døde i 2007.
Lasses far lever og bor i Sandefjord, det samme gjør Lasses mor.
Hans Kvaal, Hønse-Hans, døde på Åsgård sykehus i 1980.
Halvor døde i 1998.
Cecilie ligger nederst ved gjerdet på en vakker kirkegård i Finnmark.
Cecilies bror ble nettopp bestefar og jobber i NSB på Hamar.
Cecilies far døde på sykehjem i Hammerfest i fjor.
Tamburmajor Pettersen flyttet til Edinburgh.
Skoleinspektøren kjøpte et gårdsbruk vest for Kirkenes og lever fortsatt, 88 år gammel.
Lars jobber i dag som motedesigner i Helsingfors.

Kevin Keegan lever i beste velgående, men har lagt opp fotballen.

7 tanker om “Aldri i livet

  1. Det er mange som har rødt skjørt på, eller røde bukser for den del.. Og jeg får lyst til å banne.
    Trist med Lasse. Jeg veit at det er mange som har det slik som Lasse hadde det.. det er trist. Vi som er voksne kan kanskje se litt mer rundt oss, lage en ekstra plass ved middagsbordet sånn innimellom. F.eks.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar