Det regner loddrett nedover Karl Johan. Noen partier har egne paraplyer, andre må støtte seg til løfter fra meteorologene om bedre vær i morra. Men felles for alle er at det bøtter ned. Høyre og Venstre deler en fillete paraply, Pensjonistpartiet låser døren og tar sjansen på at Syndefloden snart går over og begir seg ut uten samarbeidspartnere, mens SV søker ly under det verst tenkelige alternativ. Valgkampen har startet.

Tretti år tidligere:
– Og én, to, tre.

Det var jo helt feil, men læreren telte alltid til tre. Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg at min for evig gode venn musikeren M himlet der bak. Og da klassen stemte i på «Herr President» – ja, det lød ldeles skrekkelig, jeg hører fortsatt meg selv, jeg hører gutter som sprekker i stemmeskiftet og jeg hører jenter som ikke vet om de skal synge falsett, sopran, alt eller bare deler av sangen. Men jeg er glad for at vi lærte den sangen.

Lærerne – samtlige av dem – forsømte seg i å fortelle både bakgrunner og sette disse sangene inn i en sammenheng. Det hadde vært veldig lett å forklare: Det skrevne ord og de flammende taler har alltid vært det farligste våpen. Så farlig var ordene at de brente bøker, torturerte ordkunstnere og la forfattere i hardsmidd jern – ikke bare i historiebøkenes tørre og resirkulerte sider med eselører, men i selvsamme øyeblikk som vi satt i trygge klasserom og stavret oss gjennom protestvisene  i skolesangboka. John Lennon ble skutt under en av musikktimene. De kunne allerede den gangen ha fortalt oss at det frie ordet må forsvares fra skanse til skanse hver eneste dag. Og de kunne fortalt oss at det er farlig å ytre seg.

Tretti år senere.
Ekstremister – de blir færre og færre under pesudonym, VG har eksempelvis for noen dager siden innført kobling til Facebook for å få lov til å kommentere – sturer over at de ikke kommer til orde anonymt og at det kan være farlig. På et vis har de jo rett, men med omvendt fortegn: Vi som har levd i den åpne meningsbrytningens navn fikk det jo svart på hvitt i det såkalte «manifestet» hans: Hvordan han skisserer drap på journalister, forfattere, intellektuelle og meningsbærere, og hvordan han anbefaler å stenge deltakere på den norske konferansen for undersøkende journalistikk inne med flammekastere, for deretter å henrette de av oss som eller dem som overlever. Så farlig kan det være å ytre seg. Vi har det jo på trykk nå.

Psykiater Finn Skårderud sier at vi må trenge oss inn på de stengte, sinte gutterommene. Fra de stengte, sinte gutterommene kommer det klar beskjed fra de halvåpne kommentarfeltene i Dagbladet: «La oss være i fred! Vi vil skyte i fred! Det er alltid vi som spiller dataspill det går ut over! Gå ut, jævler!» Så slamrer de med dørene i Dagbladets kommentarfelt og fraber seg innsyn, og de sier at de greier å skille fantasi fra virkelighet.

Og, fra politisk hold: Det er kravet om at Nato skal drepe der Nato sier det er nødvendig. Det blir bare flere protestsangere, og det kommer til å bli mange av dem på Utøya 2012.

Protestsangerne og meningsbærerne i det åpne rom har vært mange: I den vestlige verden storheter som Pete Seeger, John Lennon, Bob Dylan og Joan Baez, våre egne Ole Paus, Alf Prøysen, Vømmøl Spellemannslag og gamle Rudolf Nilsen, for ikke å glemme Nordahl Grieg, mannen bak «Til ungdommen», (1936), vår nye samlingsvise. I Sovjetunionen Vladimir Vysotskij, gjendiktet til norsk og rått sunget av Jørn Simen Øverli. Under andre verdenskrig her til lands drev glitrende tekstforfattere som Sverre Bævre katt og mus-lek med herrefolket, og snek seg unna sensuren med snedige, poetiske grep.

Noen av de fremste i Sverige var parhestene Björn Afzelius og Mikael Wiehe. I dag turnerer Wiehe alene, Afzelius døde i 1999. Mikael Wiehe har selv erfart at det skrevne og sungne ord er farlig i møte med det uberegnelige, han har selv opplevd trusler. Møt Mikael Wiehe, i et bloggintervju i lyd og diffuse bilder, og historien om en sang. Wiehe advarer mot å demonisere selv dem vi vurderer å hate: