Over Drammensveien

Dokumentarisk memorert fra baksetet på en taxi, torsdag. Sjåfør med høyttalende telefon.

Hallo?
— Hallo, det er meg. Du, jeg har en passasjer som skal til Jansløkka skole i Asker. Men jeg finner det ikke på gps’en. Vet du hvor det er?
Aner ikke. Ring Opplysningen.
— Åja. Hadet.
Hadet.
Opplysningen?
— Ja, du. Har du adressen til Jansløkka skole i Asker?
Skal vi se. Hva var etternavnet, sa du?
— Det er ikke etternavn. Det er Jansløkka skole.
Jeg finner ikke noe på det. Kan du ta etternavnet en gang til?
— Men det er ikke etternavn. Det er i Asker, Jansløkka skole.
Jan Sløkkaskole i Asker?
— Ja.
Nei, jeg finner ikke noen oppføring på det.
— Ånei.
Jeg finner en Jan Olsen i Sandvika.
— Nei, det er ikke det.
Beklager.
— Hadet.

Vi fant fram etterhvert.

5 tanker om “Over Drammensveien

  1. Det var dette med hukommelsesbilder, det ordet ble brukt i en tidligere kommentar.
    Haiet en taxi ved Nationalteateret forleden, ble kjørt til Majorstua i stedet for en annen bydel, til tross for iherdige protester. GPS’en var kompasset. Merkelig oppfinnelse, Nordberg ble faktisk en gang til Ås. Forstå det den som kan. Men en kommer frem til slutt. Av og til raskere med trikken enn med taxi.

    • Jeg har et inntrykk av at flere taxisjåfører overlater hukommelsen til gps’en, til forskjell fra for ikke mange år siden, da kartet befant seg i hodet, eller som en fillete NAFs veibok i hanskerommet. Forsåvidt ikke bare taxisjåfører, har mange av oss blitt sløvere? Gps’en er en fabelaktig oppfinnelse om den brukes rett, men med mindre du ikke bruker dine egne personlige kart i maskinen: Amerikansk militærteknologi vet ikke at Andersen i Blomsterveien har inngang fra kjelleren.

  2. Leste ett sted at drosjesjåfører i London har den største kapasiteten til å huske mange fakta, en vet om. Eller noe i den duren. Dette var selvfølgelig noe man hadde kommet fram til før GPS’ens inntreden.

Legg igjen en kommentar til Jartrud Avbryt svar