Opp mot toppen. Mot vind. Hundre meter igjen. En bil passerer meg, åpent vindu med muskk. Jeg venter på grønt. Det går fort på Västerbron, selv natterstid, selv i krysset ned mot Fridhemsplan. Ipoden i bilen ved siden av skifter til neste plate. Norah Jones. «Humble me».
«Baby, I did´t mean to hurt you.
«I´m on my knees. Empty.»
«Please, please, please. Forgive me.»

Det er veiarbeid ved krysset mot Solna. Jeg skal mot Solna, men jeg vet at det er en annen vei nå natterstid – over instituttene ved Karolinska. De sprenger der på dagtid, nå natterstid hos oss syklister må vi følge refleksmerkingen ned over alternativ merking. Jeg vet at ved krysset i Torsgatan er det trang passasje mot neste korsvei. I natt en alternativ vei, i morgen en helt annen gate. Jeg går over i andregir, ikke at det er nødvendig, men bare i tilfelle: På vårparten hadde en eller annen på siste vakt glemt å si at det var et hull i krysset Torsgatan/krysset hvaskulledekallesdet, det var en helt ny trasé. Gatenavnet var skrudd ned. Hva har man å si.