Kunsten å leve lenge i landet

Det er ikke til å undres over at mediestrateger og analytikere ikke finner ord i kveld. For så stod han der, kongen, på direkten med gråten i halsen og snakket til folket sitt under minneseremonien, både som far, bestefar og ektefelle, som han sa. Fast blikk ut i salen, en stødig stemme som fylte Oslo Spektrum og høyttalere verden over, og han sprakk bare når gråten og fortvilelsen stod ubehjelpelig nær, selv for en konge. Det er forsåvidt heller ingenting å analysere. Han var bare seg selv, kongen av Norge, som har fulgt sorgen gjennom landet sitt og grått med oss.

Det er noe med oss og kongene. Vi vil ikke slippe dem. Forbløffet så jeg gjennom noen vekslepenger jeg har fått en av de siste dagene, og blant dem lå den ovenfor avbildede: En toøring fra 1970. Orrhanen på den ene siden, kong Olavs monogram på den andre. Toøren ble avskaffet som gangbar mynt i 1972, men denne har altså greid å være i kontinuerlig sirkulasjon i 41 år. Den har kommet seg unna myntskillere og kritiske blikk, den har opplevd oljekrisen i 1973, da den ikke gjaldt som betalingsmiddel mer, men monarken som har monogrammet sitt på baksiden tok trikken til Holmenkollen for å gå på ski, som alle andre. Den har vært gjennom jappetiden, sin egen monarks død og finanskrisen – og min eneste teori er at den først har blitt tatt for å være en femøring, deretter har alle trodd at den var en litt for stor femtiøring. Og utallige karameller har blitt byttet mot den i kassene opp gjennom årene. Det er noe med oss og kongene.

3 tanker om “Kunsten å leve lenge i landet

Legg igjen en kommentar til ~SerendipityCat~ Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *