Fortere, elefanten, fortere!

– Der kommer elefanten gående, gående, gående! ropte vi, og lo.
– Ja, høhø, her kommer elefanten gående! svarte han med dyp elefantstemme og satte seg ned på alle fire i snøhaugen. Så klatret vi opp på ryggen hans, og han gikk som en elefant og tutet «pjuu, pjuu» ut i snøføyka mens vi satt på ryggen hans og lo:
– Fortere, elefanten, fortere!

Han ble kalt «elefanten» fordi han var overvektig, ikke mye, ikke sykelig eller unormalt, men bare påfallende og avvikende i vekt. Han var sterk og stor, høy for alderen, og om jeg sammenlikner ham med andre jeg kan se i en hvilken som helst skolegård i dag: Bare kraftig. Og så var han snill. Han sa aldri nei, vi fikk alltid lov til å ri på ryggen hans, han var elefanten og vi var elefanttemmerne, han bar oss over skuldrene og på ryggen så lett som bare det. Men jeg husker også noe annet: De gangene han avbrøt leken, ristet oss av seg og løp gråtende hjem. Jeg husker at han gråt sårt og hulkende:
– Gå av! Gå av!
Så reiste han seg, vi falt av ryggen hans og ble liggende som små spørsmålstegn i snøen mens han løp ustøtt og gråtende hjem. Brillene hans var skjeve og duggete, og han løp og løp. Vi skjønte ingenting. Ingenting skjønte vi. Ingenting så lærerne.

Men han var alltid på plass dagen etter. Ansiktet tilforlatelig, brillene på plass, og vi skjønte det ikke:
– Hei, elefanten, der kommer elefanten gående, gående, gående!
– Ja, her kommer elefanten gående! ropte han og satte seg ned på alle fire. Og vi fortsatte leken, som ikke var noen lek, men et sår som aldri grodde. Det var veldig kaldt den vinteren.

Det var i 1977, vi var ti år gamle, og jeg tenker: Var jeg en mobber? Og jo mer jeg tenker over det, dess sikrere blir jeg: Ja, jeg var nok det. Jeg var en av dem, jeg mente ikke å bli det, men jeg ble det. Det var veldig kaldt den vinteren.

16 tanker om “Fortere, elefanten, fortere!

    • Jeg synes grensen er hårfin. Finnes det noe som heter uaktsom mobbing? I alle fall uforstand. Det er ufattelig, ufattelig at lærerne aldri så noe. Jeg kan ikke begripe hva de snakket om på lærerværelsene på syttitallet. Drakk de bare kaffe?

  1. Uforstand. Uaktsomt. Det er hårfint. Men jeg har snakket om mobbing mange ganger med elever. Noen av dem snakker om «ekkel følelse i magen» som en styrepinne..
    Jeg tror nok at det var litt mer kaffedrikking på søttitalet..men mobbing er vanskelig å få knekken på..den finnes i så mange former.
    Kan jeg lese innlegget ditt i sjette klasse? Jeg synes det har en fin innfallsvinkel for en prat..

  2. For den som blir mobbet eller føler seg mobbet, er det ikke intensjonen eller tanken bak som er problemet. Det er det som faktisk skjer/sies eller rettere, hvordan det som skjer/sies oppfattes, som er problemet. Og da har nok «elefantgutten» tenkt på deg som en mobber og en ekkel plageånd, uansett hva du tenkte eller forsto.

  3. Jeg kjenner godt igjen de fraværende lærerne. Hos oss gled det over i fullstendig overlagt mobbing. Vi mobbet. Ingen gjorde noe for å stoppe det. Jeg har tenkt mye på hvorfor: Hvorfor vi gjorde det og hvorfor ingen grep inn. Tror det har noe med makt å gjøre. Makt og avmakt. Jeg kommer uansett aldri helt over det. Og da kan jag jo bare tenke meg hvordan de to vi mobbet har hatt det.

  4. De lærerne du skriver om irriterer meg like mye hver gang. Hadde de ikke inspeksjon på syttitallet, eller gikk de voksne rundt med skylapper i skolegården?
    Jeg ser på det som mobbing. Da jeg satt i arrangementkomiten til klassetreffet vår, fikk jeg meg en kraftig tankevekker. Det var ikke alle vi hadde gitt innpass til i vennegjengen.Ville de komme på treffet? De ble naturligvis hjemme. Akkurat slik det alltid hadde vært.

    • Takk for viktig kommentar, Siv. Det var slik at mange voksne sa: «La deg ikke tråkke på, ta tilbake», og slik overlot de oppdragelse, samkvem og gjengs omgangstone til gatas selvjustis. Vi vet alle at dette er sant, og kanskje ikke bare om syttitallets Nord-Norge.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar