På denne tiden av året – det er over tretti år siden nå – flommet bekkefaret der inne i skogen over. Det gjorde det alltid når regnfallet drev inn over granskogene, rognebærene hang søkkvåte og tunge og bugnende i utkanten av skogholtet. Jeg pleide å slå opp teltet mitt der inne, mens det fortsatt var oppholdsvær bardunerte jeg teltet langs mykt blåbærris og granlegger. Og så kom regnet, alltid natterstid, perleuglene hukret langs skjeggete trekjemper, bekken steg, den ble dypere og bredere, den fløt plutselig langs granrøttene som lå blankskurte oppe i dagen, bregner blafret fra skaftet og vaiet langs alt det våte, da tok jeg av meg på beina, og satte føttene ned i det oppsvulmede bekkefaret. Ikke kulde, ikke varme, ikke lunkent, men strømmen fra bekken hadde en egen temperatur, en egen fart, og vannet hadde langt igjen til havet, mangfoldige mil igjen før det kunne møte elva, som møtte fjorden, som møtte havet. Først ferskt, så hardt og syrlig, så som brakkvann og til sist som en utvisket del av det salte. Men ikke ennå. Nå, bare stille, oversvømmet langs granrøtter og bregner. Og slik satt jeg mot natt.

Jeg våknet av regnet, eller av en opprømthet, eller var det begge deler, klokken var 0347, og det var ikke mer enn en svak, mørkeblå gryende morgen utenfor vinduet. Regnlydene mot taket var nøyaktig avstemt, det var mulig å høre hvert vinddrag som tok med seg vannet inn langs fasaden og fikk meg til å bli liggende, lyttende. Og bildene av bekken var fast bak den avbrutte søvnen.