Mandag, klokken 0550. I går morges loddrett regnvær, i dag en slik gammeldags morgenhimmel med oppholdsvær og flere lag av skydekker foran og bak hverandre. Forleden morgen hørte jeg traner som passerte med klare trompetstøt over tretoppene, en klar og insisterende lyd av høst. Jeg står avkledt med kaffe i vinduet på dette kvistværelset – jeg har ikke stått med kaffe i noe vindu på en god stund, og slett ikke avkledt på morgenkvisten, det føles befriende og velkjent – og jeg kjenner meg som en innlosjerende fra trettitallet, jeg har til og med en gammeldags pappkoffert som et av bagasjekolliene. Det er den kofferten jeg ikke husker hvor jeg kjøpte, men som jeg har gode minner med, og som har fuktmerker på innsiden av lokket, ikke fra min tidssone i dens eierskap, men fra en annen tid, kanskje fra en bussholdeplass en gang på femtitallet, noen sa «det blei regn» og sparket i fuktig grus, og noen svarte «ja, det var jo varsla», noen svarte «ja» og «du kjem vel att, til neste sommar?» og noen svarte «eg trur bussen kjem», og noen svarte «nei, ikkje enno, du kjem vel att» og noen svarte «ja, om du vil», og noen svarte «klart eg vil», regnvannet løp ned langs koffertlokket, og nå er kofferten her, med andre finskjorter, enda en sommer har gått.