Vannpost

Det har vært god klestørk det siste døgnet. Fin fart på vinden, god fart på ordene.

Jeg skriver bak matte lamper, lent mot gammelt treverk som ble reist i en tid der det ikke fantes annet å støtte seg mot enn trent øyemål og analoge redskaper. Brønnvannet smaker mildt og søtt, det filtreres langsomt gjennom frisk skog og ned langs urgamle trerøtter før det fyller brønnrommet. De få metrene inn til kranen får tyngdekraften hjelp av et pumpehus fra femtitallet, pumpen slår seg ut i ny og ne, og da må man være sin egen vannverksarbeider og koble den inn igjen. Ordene kommer lett her.

Jeg trodde at jeg kom til å savne multemyrene fra alle år tilbake mer enn jeg rent faktisk gjør. Og det gjør jeg jo, altså savner dem, til en viss grad. Men det er en tid for alt. Eller rettere sagt: Det er en tid for det meste. Ord kommer lett. Eller rettere sagt: Ord kommer lettere. Når kvelden kommer er jeg så trøtt at jeg knapt vet hva klokken burde være. Mot natt på kvistværelset krympes  alle bekymringer ned fra skala 1:1 til 1:100: Hvordan få en møll ut av vinduet. Det kjennes riktig.

4 tanker om “Vannpost

    • Takk! Nei, jeg gjorde nok ikke det. Da måtte jeg ha stått i stummende mørke og fiklet med glass og papir. Møllen, eller nattsvermeren, er så lysfølsom at den aller minste lysstripe får den til å returnere i løpet to-tre sekunder. Den har en vanvittig dragning mot lys, man skulle tro at å ha befunnet seg på innsiden av et melkeglass lærte den et og annet, men nei, korttidshukommelsen slår inn så snart den ser det minste tegn til lys, da tverrvender den og setter kursen inn igjen, og man rekker ikke å lukke vinduet. Et fascinerende dyr, og kanskje noe å tenke på, dette med å søke lyset.

  1. Det finnes mange multemyrer. Samme hvor en enn flytter, dukker de opp. Men det er best å ikke si nettopp det til de som befinner seg rundt den opprinnelige. Savn forventes å bestå .

Legg igjen en kommentar til Lisa Avbryt svar