Utsikt mot ingenting

Nok en kveld justerer seg ned mot nattens dype mørke, og trøttheten svir i kroppen, det gjør meg usigelig godt. Og når jeg snur meg i sengen på kvistværelset ser jeg rett ut i et mylder av eldgamle stjernebilder, Karlsvogna dreier sakte rundt Nordstjernens akse. Det er ufattelig vakkert, og mellom stjernene er det ingenting, det absolutte ingenting.

I natt er jeg så trøtt, og forsåvidt også såpass voksen, at jeg ikke orker å tenke storslagne og forstilte tanker om en gud der ute, men jeg smiler og tenker så synd det er at skapninger som har denne kloden til låns blir klassifisert i viktige og uviktige. Jeg snudde på en råtten trestokk i dag, og en bille pilte avgårde inn mot trygt gress, skrekkslagen av dødsangst og vettskremt av det plutselige lyset. Og jeg får minner av de barnslige tankene fra kristendomstimene da vi utfordret patriarkene:
– Men fluene og myggene og musene, da, kommer de til himmelen? spurte vi og laget kruseduller i kladdebøkene mens vi ventet på svaret, som kom veldig raskt:
– Selvsagt gjør de ikke det, de er ikke høybårne, de er kryp på marken. Nei, det er vi mennesker som kommer til himmelen, barn, det er den menneskelige sjel som flyr til Gud når livsdagen kvelder. Ikke krot i kladdebøkene, vær så snill, de skal holde helt til jul.
– Jammen, de har jo liv, likesom oss? kom det fra oss, de uopplyste små.
– Nja, liv har de, men de har ingen sjel som Gud kan ta stilling til, svarte patriarkene.
– Ta stilling til? Hva betyr det? fortsatte vi.
– Det er et annet ord for å dømme.
– Kommer man til himmelen hvis man dreper en kråke? spurte en oppsetsig jævel på vindusrekka, han hadde gjort nettopp det i forrige uke.
– Ja, det gjør man. Selvsagt gjør man det. Kan dere slutte å krote i kladdebøkene, og vær så snill, ikke spis på viskelæret, det skal holde helt til påske, svarte patriarkene.
– Det er ikke rettferdig at musene ikke kommer til Gud, svarte vi.
– Hør, nå snakker vi ikke mer om den saken.
– Hvorfor ikke?
– Fordi dette er gudsbespottelse, barn, svarte patriarkene.
– Tåler ikke Gud at man spør om sånne ting?
– Nå avslutter vi denne samtalen.
– Hvorfor det?
– Nå slutter vi.
– Er det sant at Gud ser alt? Hvordan kan Gud se alt i hele verden samtidig, hvordan kan han være alle steder på én gang?
– Nå synger vi, det er spisefri. «Å, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud.»
– Aaamen.

Og selvsagt hadde vel patriarkene rett, patriarkene som levde med ett bein i det levende, vidunderlige livet, og det andre i dødens dysterhet og frykten for å snakke stygt om Gud: Veien inn Perleporten er ren, og gatene i Himmelriket er av gull, tenk bare om det kravlet masse gjenoppståtte biller og mus og skvatrende ekorn der, det passer seg ikke. Gud kan jo ikke ta stilling til en maur, han har viktigere ting å gjøre. Men jeg synes fortsatt at det er urettferdig. Jeg på min side av livet stirrer fornøyd opp mot stjernene og det absolutte ingenting. Det er dit jeg skal, en gang. Verre enn det er det ikke. Det er å håpe at det er kjentfolk der, om det skulle være så ille at man skal leve til evig tid, og ett vet jeg: Det blir jævlig kjedelig uten mygg og kråker.

4 tanker om “Utsikt mot ingenting

  1. Kan vel hende at du møter broren min. Dere har noe til felles.
    Jeg liker godt det diktet bror av og til siterte, i sine ustoppelige refleksjoner om små og store ting. Her kommer en smakebit

    When you wake in the morning hush,
    I am the swift, uplifting rush
    Of quiet birds in circling flight.
    I am the soft starlight at night.

Legg igjen en kommentar