Ikke særlig gøy på landet

Kan fem eldre menn med en trillebår skaffe flere unge entusiaster til Vadsø? Svaret gir seg selv: Neppe. Dette er historien om hvordan bygde-Norge fikk sjansen til å sette seg selv på dagsorden, og lot hele sjansen gå i vasken.

Sist lørdag fortalte Aftenposten at utkantkommunene i Norge ikke greier å holde på ungdommen. Fra Finnmark fortsetter utflyttingen, Nordland fylke har store vansker med å holde innbyggertallet oppe, fra Sogn og Fjordane fortsetter lekkasjen til Bergen, og ungdommen drar gjerne helt til den skrekkelige storbyen Oslo, og de blir der. Det er lokalvalg i Norge, og en slik nyhet skulle kunne ha pustet nytt liv i etterkrigstidens mest blodfattige valgkamp i Norge. Folk skulle gått ut i gatene i tverrvendt entusiasme og kampglød, men nei: Alt finnmarkingene greide å mobilisere var fem gamle menn avbildet med en trillebår, og i Sogn og Fjordane er en av de heteste nyhetene at Gunnar O. Hæreid er tilsatt som ny assisterende fylkesmann. Aftenpostens dramatiske nyhet har druknet, eller blitt fortiet, i hverdagslig pjatt og for ungdommen det fremste tegnet på stillstand: Alt som skjer er definert av gamlisene, og alt lokalpressen formidler er uvesentligheter og tull og tøys. Min spådom er at dette kommer til å sette fart i fraflyttingen for alvor dersom ingen partistrateger og pr-byråer snart tar affære og plastrer kjeften på de eldre.

Jeg skal forklare mer i detalj, vi starter med Vadsø: Fylkeshovedstaden i Finnmark har de siste årene hatt en ujevn befolkningsutvikling. Kystlandsbyen i Øst-Finnmark har på forunderlig vis greide å havne i et limbo mellom petroleumssatsingen i nord og grenseåpningen i øst, og har istedet satset på et flere århundre gammelt trumfkort: Hovedsete for statlig administrasjon og embedsverk. Trygt? Nja, inntil videre, inntil den dagen da staten (det er oss) ikke finner det lønnsomt mer. Men spennende? Ikke spesielt. I avisa Finnmarkens nettutgave i dag står fem av landsbyens administrative menn fram i et rikt illustrert oppslag og forteller at nå blir det ny molo, gitt. Mellom seg har de en trillebår med en stein oppi. Fint for fiskerne og småbåteierne? Javisst. Særlig sexy for ungdommen og oss andre? Neppe. Men de gamle menn smiler, det skal de ha.

Der de grønne frukttrærne står bugnende, men i samme røde og triste ende av fraflyttingsskalaen, Sogn og Fjordane, står en like smilende Gunnar O. Hæreid fram som ny assisterende (!) fylkesmann, og han står fram i Sogn Avis. En ren referatsak, og et ubetydelig pust i nasjonens nyhetsbilde. Det verste er at Hæreid ikke er intervjuet, for det hadde han kunnet blitt: «Hæreid, det er berre nokre få dagar sidan Aftenposten fortalte om at folk flyttar til den skrekkelege byen, har du tenkt å gjere noko med det, Hæreid?» Så kunne Hæreid svart at «som assisterande fylkesmann er det sterkt begrensa kva eg kan gjera, men det eg vil nytte høvet til no, er å be godtfolk storme gatene og fortelja alle for eit godt humør vi har hjå oss, reis til den skrekkelege byen og be folk folk på kaffi, nei, nei, ikkje kaffi, stryk kaffi, skriv at vi har dobbel espresso her, vi òg.» Men nei. En ubetydelig notis og nok et eksempel på hvorfor de unge faktisk bør og skal flytte fra Sogn og Fjordane: Fordi det er så gudsjammerlig kjedelig der.

Så mens Aftenposten var våken nok til å snappe opp nok en elendighetsbeskrivelse fra bygde-Norge, går livet sin vante, monotone og late gang på landsbygda, og ingen tar debatten. Den foregår typisk nok i Aftenpostens kommentarfelt, og en av de mer presise leserkommentarene kommer fra Ole Tellefsen: «Bygda må fornyes for fordommer mot intellektuelle. Og intellektuelle må fornyes for fordommer mot bygda.» Det var vel det vi tenkte, ingen snakker om det, men alle vet at det er slik: De store, hårete tankene og de dristige ideene flytter ut fra bygda og inn til byen fordi de lettere lander der. Og motsatt: Fra storbyen kommer folk flyttende, riktignok midlertidig, og blåser nytt liv i søvnige kystlandsbyer som helst bare vil bygge molo. Lokaljournalister har for lengst blitt blind på utviklingen, og skriver retningsløse referatsaker om nytilsatte assisterende fylkesmenn, mens journalister fra den skrekkelige byen har satsingsvillige redaktører som sender medarbeiderne ut i landet for å beskrive virkeligheten. Og for tiden er virkeligheten at det ikke er særlig gøy på landet, og at valgkampen er kjedelig.

For noen måneder siden tok jeg toget fra Stockholm sentralstasjon. En nordsvensk kommune hadde leid halve sentralhallen med en diger, oppmontert stand. Der stod profesjonelle historiefortellere og markedsførere klare til å stanse forbipasserende for å fortelle hva som var bra nordpå. Og ikke bare det, frue, men hør: dette og dette og dette får De med som bonus dersom De kommer nordover. Og før helgen gikk jeg forbi en rekke boder midt i Stockholm sentrum med utsøkte smaksprøver av spesialprodukter fra den svenske landsbygda: Flere bygder og produsenter hadde slått seg sammen, laget ett felles merkevareprodukt: Seg selv. Så hadde de dratt til byen med de gode nyhetene og gratis mat. For Staten kom ikke med redningspakker. Det kan man kalle å satse.

Jeg er bunnsikker på at folk vil flytte til bygdene, og at enkelte unge vil bli der. Utfordringen blir å løfte interessen utover de spesielt interesserte bygderomantikerne fra byen, altså de som ønsker å leve side om side med ungdom med lav utferdstrang. Den jobben må åpenbart overlates til reklameselskaper og godt trente historiefortellere. Historien om bygdene må fortelles ærlig, og den må fortelles av profesjonelle. Assisterende fylkesmenn som ikke sier noe eller menn som vil bygge molo skal gjerne få lov til det, men selge et produkt, hjemstedet sitt, det kan de ikke. Bygdepolitikk er for viktig til at det bare kan overlates til dem som bor der.

29 tanker om “Ikke særlig gøy på landet

  1. Tja. Var lokalvalgene så mye mer spennende for ungdommen før ? Har ikke lokalavisene alltid skrevet om assisterende fylkesmenn og ny molo ? Du er noen år eldre enn meg, men de ~25 årene jeg har fulgt med lokalavisa der jeg vokste opp kan jeg ikke se at den har forandret seg noe særlig, ei heller lokalvalgene.

    Jeg tror en av de største og mest fundamentale problemene for bygda er den økende spesialiseringen som høyere utdanning nødvendigvis fører med seg. En lærer gift med en bilmekaniker kan, om de vil, bosette seg mer eller mindre i hvilken som helst bygd. Det samme er ikke tilfelle for en kirurg gift med en flygeleder, eller en arkitekt gift med en web-designer.

    Ikke er det nok at det finnes -en- arbeidsgiver som har -en- stilling av passende type heller, da føler man seg veldig sårbar. Selvsagt kan du til mange si «bli selvstendig!», men for det første er det ikke alle som har noe *lyst* til det, og for det andre, så er det ikke så enkelt og greit å være selvstendig kryptografiekspert på Røst, for å si det slik.

    Mange flere tar mye mer spesialisert utdanning. Tror ikke den trenden vil snu. Og ser ikke helt hvordan bygdene skal kunne greie å ha noe å tilby til par med spesialist-utdanninger.

    Også dette bidrar til bygdeforakt i byene: inntrykket av at ingen som faktisk *kan* noe bor på bygda. (det er selvsagt ikke sant, men det inneholder en kjerne av sannhet – jo høyere utdanning du og partner har, jo mindre sannsynlig er det at dere bor på bygda – mye tror jeg, på grunn av mekanismen jeg skisserer over)

    • Gode innspill. Det siste du nevner er særdeles viktig.

      Jeg husker den tiden da vi alle skulle bli webdesignere. Vi kunne sitte hvorsomhelst i verden og designe websider, drive dot com-selskaper eller handle online på børs. Slik gikk det jo ikke. For det første fikk ikke alle den infrastrukturen som var nødvendig (jeg kjenner bygder som kjempet i ti-tolv år for å komme seg vekk fra det oppringte modemet), for det andre ble markedet fort mettet, men for det tredje: Skapende mennesker trengte å se andre skapende mennesker, det sosiale ble avgjørende for idéflyt og impuls.

      • Men er det nok ? Bygda jeg kommer fra er sånn middels – kommunen har over 5000 innbyggere, og et kommunesentrum med noe over 3000 – slik sett ikke det aller verste utgangspunktet.

        Så vidt jeg kan se, har de gjort det meste riktig. Hva kultur angår har de både Opera og Rockefestival – og det er ikke dårlig for 3000 innbyggere, synes nå jeg. Likevel er tegnene tydelige. Helseregionen vil helst stenge sykehuset og sentralisere alt til småbyen 11 mil unna. Høyere utdanning utover videregående finnes selvsagt ikke – og som en konsekvens av det finnes det omtrent ikke driftige sjeler i aldersgruppen 19 – 25, de er i en by og studerer alle sammen, mer eller mindre. Disse er i praksis de som holder liv i uteliv og mye av kulturen som er attraktiv for unge, så når de ikke finnes, forsvinner også sliktnoe.

        Arbeidsløsheten er lav – men arbeidsplasser som er attraktive for folk med høyere utdanning er det langt mellom. Joda, det finnes leger, sykepleiere og kirurger – men er det gøy å søke jobb ved et sykehus som alle tror er nedlagt om et tiår. Bygger du hus og baserer fremtiden din på det ?

        Jeg skulle ønske jeg så en løsning, men jeg gjør ikke det. Jeg tror også at andelen som bor på bygda vil fortsette å falle de neste tiårene, som den har gjort lenge nå. (befolkningen har ikke falt overalt, men *andelen* av nordmenn som bor på bygda, har falt kraftig)

        Jeg er glad i bygda mi. Men den har ikke på langt nok nok å tilby hverken meg eller min kone til at det overhode kan komme på tale å bo der. Slik tenker såvidt jeg kan se de aller fleste. Også de som er glad i bygda.

        Det sosiale mangler også. Har du smale interesser og bor på en liten plass, er du trolig alene om dem. Det er ren matematikk. Man trenger ikke like det, men jeg ser ikke at man kan endre det.

  2. Utviklingen. Vi kan like den eller ikke. Vi kan prøve å styre den – eller vi kan gjemme oss bak den og bygge molo til oss selv. Ungdom vil ha utfordrende og utviklende arbeidsplasser med et godt faglig miljø og et levende kulturtilbud. Ikke alle småsamfunn kan tilby alt dette. Det hjelper ikke å markedsføre seg som spennende og sexy – man må bevise det. Sats på utdanning, kultur og legg til rette for nye utradisjonelle etableringer.
    Eller kan det være så at alt har sin tid – også spredt bosetning? Har Norge for lenge gitt kunstig åndedrett til småsamfunn uten livets rett?

    • Hei, Bjarne! Der kom nøkkelordene – utdanning og kultur! Jeg tror vel at vi begge har sett dette på nært hold; både hva et mangfoldig kulturliv kan gjøre med et lokalsamfunn, og hva mangelen på det kan få å si. Særlig miksen og den gjensidige inspirasjonen – skjæringspunktet – mellom amatører og profesjonelle.

      Til det siste du sier: Ja, det er fryktelig vondt å sette ord på det, men jeg tror det. Så mange ganger jeg tenkte på det i bil under reportasjeturene i Finnmark: Et av de fremste tegnene på at et sted har dødd, er når fartsgrensen heves til 80.

  3. Selv er jeg en jente på 28 år. Jeg kommer fra Norges eldste by, Tønsberg, men har bodd de siste 6 årene i Oslo. For meg var og er byen et mareritt. Jeg elsker landet, dyrene og skogen, og nyter enebolig og fred og ro. Jeg måtte til byen for å få en smule utdanning, og i tillegg jobb. I år flyttet vi over grensa og bor med stor tomt og stall. Kunne aldri vært mer lykkelig! Vi driver eget selskap, og klarer oss på lite.
    Poenget er at ikke alle ungdommer vil til byen, men er tvunget til det. Vi må alle ha noe skole og jobb for å betale for livet vårt. Løsningen burde bli og skulle vært mer utdanningstilbud på nett og deltid, og flere arbeidplasser i de mindre kommunene. Kanskje da hadde det ikke vært så mange ulykkelige unge mennesker om dem ikke var tvunget til å bo et miljø dem ikke ønsker, men må for å overleve økonomisk.

  4. Utfordringen er å sørge får at de få bøndene får drive med sitt, mens alle andre vil ha by.
    Bøndene kan jo ha sin arbeidsplass selv om alle andre «går videre». Hvorfor vil ikke de ha samme tjenester som alle andre?
    Bondekommuner må tenke på sine innbyggere og ikke bare på bøndene. Skal egentli bondekommuner være for andre enn bønder? Hvis ja, så må man skjerpe seg ekstremt. Rart at ikke bønder vil ha kino, uteliv og lavpsykiatrisk tilbud. Det som normale folk vil…
    Vi vil ha en livlig kommune med tjenester hvor vi ikke er øverst for å være best på økonomisk styring men lavest på alt annet…. Dritt kommune…..
    Tenker bare bønder = sp.

    • Jeg ler meg ihjel 😀

      Det er kanskje sånn at når bøndene tar seg en bytur så sørger de for å få sin dose lavpsykiatrisk fyllakule der. Slik at de normale kan fortsette å surmule hjemme om de tilbudene de ikke får.

      Drittkommuner som faen ikke sparker de møkkabøndene som står på stedet hvil ut. Hvem trenger vel kjøtt og melk og ande bondeting? 😉

  5. Hei! Godt du skriver om det.
    Jeg ville bare nevne at jeg gikk mine ungdomsskoleår på Steinerskole, og der hadde vi «gårdsundervisning» og «gårdspraksis» som fag på skolen. Etter det var det noen som valgte å bli bønder…
    Vi hadde også andre fag som teater (det gjorde at mange valgte å bli skuespillere), sirkus (en uke i året) som gjorde at flere venner av meg faktisk den dag i dag jobber i sirkus….

    Kanskje litt eksotiske fag, men likevel tror jeg at ung skole har veldig stor innflytelse på videre valg.. Så hvis offentlige skoler innførte en uke eller 2 på gårdsundervisning tror jeg bondeyrket ville blitt mer populært. 🙂

  6. Jeg leste bloggen og kommentarene med svar.
    Egentlig har jeg ikke så mye å bidra med, vi har valgte personer som skulle gjøre det, men jeg måtte bare smile av setningen:
    «Et av de fremste tegnene på at et sted har dødd, er når fartsgrensen heves til 80.»

    For en god evne til å se ting på på andre måter 🙂

  7. Er enda bare 50 og 30 sone her så vi holder en stund til… men spørs hvor lenge jeg holder..savner å konsumere kultur uten å måtte arrangere det selv 🙂 Vurderer Spania et år, hvis jeg skal pendle til Oslo er det like langt fra Spania som fra Finnmark…

    • «Savner å konsumere kultur uten å måtte arrangere det selv» – hear, hear. Herrejesus, så sliten jeg og de andre i det frivillige kulturlivet i Vadsø til tider var. Vi snekret kulisser, slipet scenegulv, stilte med nyskrevne tekster og profesjonelle musikere på ethvert arrangement. Men det var verdt det. Og jeg håper at de som tok over etter oss, Teaterentusiastene, får leve lenge med ferskt pågangsmot og at de blir oppmuntret til å satse på talentene sine – og at kommunen aldri tar dem som selvsagt.

  8. Jeg skjønner ikke agendaen din. Hvorfor skal du ha folk ut til bygda som ikke er interesert i bygda?
    Bygda produserer et overskudd av arbeidskraft og primærnæringene har blitt effektiviserte slik at det trengs færre personer til de samme jobbene. Da er utgangspunktet at det er nok folk på bygda. De som ikke får plass, ikke klarer seg/ ikke gjør suksess blir «sendt» til byen. Og der er det bruk for dem!
    Alternativt er det å opprette nye arbeidsplasser på bygda, såkalte «kunnskapsbedrifter» eller statlige tunge satsninger (slik som Brønnøysundregisteret i sin tid var), eller utvikle turisme.
    Og gamlingene, ja de blir flere BÅDE i bygda og på landet. Snart har vi «Eldreråd» i byene som må konsulteres bare man skal sette opp et redskapsskjul i hagen fordi de er den DOMINERENDE gruppen.
    Du spør om den nye moloen er «særlig sexy for ungdommen, eller oss andre?». Er penger sexy?
    De guttene som jobber som fiskere auser inn penger, bygger seg svære flotte hus, svinser innom byen og røver med seg flotte jenter som etterhvert bosetter seg på landet. Noe av dette kunne man se i serien «Da jenten dro» fra Husøya på Senja. Moloen er SUPERSEXY fordi den tilbyr fiskerne et sted å ligge i skul med båtene sine. Ungdommene på stedet får tilgagn til arbeidsplasser de kan spasere rett inn i etter 10-årig grunnskole som mannskap på fiskeflåten, og med et lønnsnivå du bare kan drømme om som kaffe-latte-maker i byen.
    De folkene som blir igjen på bygda besitter en type kompetanse som det er bruk for der ute, en kompetanse man ikke kan ta 5-årig mastergrad for å tilegne seg. Denne kompetansen tilegnes ved bl.a. å vokse opp i bygda og krever at en har interesse for denne typen liv. Har en ikke interesse for bygdelivet, hvorfor skal en da bo der?
    En helt annen side av saken er at myndighetene gjør det nærmest umulig for de som virkelig ønsker å bo på landet å bli der. De legger ned skoler, nedprioriterer veier, skjærer ned på fergeruter og bussforbindelser, skjærer ned på helstjenester, kulturtilbud (bibliotek, svømmebasseng, idrettshaller, fotballbaner, idrettsanlegg), bredbånd, mobilnett (ja det er mange bygder som mangler eller har meget begrenset mobilnett og ikke bredbånd).
    I sin tid nektet staten å stille som garantister for fiskere som ønsket å bygge seg større båter og dermed lå veien for storkapitalen fra byen åpen og inn i fiskerinæringen, men det er nå en annen debatt.
    Så refererer du til Nord-svenskene som du så på jernbanestasjonen i Stocholm: Det er vel knapt noen steder i EU-som har fått mer EU-midler enn bygdene i nordre Sverige og Finland (hvor tror du pengene til ski-og badehotellanleggene i Levi og Nisselandet i Rovaniemi kommer fra) Du har forøvrig rett i at pengene ikke kom fra den svenske stat all den tid de kom fra Brüssel!

    Jeg synes det er bra det engasjementet du har for bygda, men jeg er uenig i hvilke virkemidler du mener skal til for å endre på situasjonen. Bygdefolket trenger først å fremst å dekke de mest basale behov: helsevern, kommunikasjon og skole. Når dette er på plass (for det har myndighetene i stor grad fjernet) blir bygda et levelig sted, også for andre. I tilegg: de fra byen som har lyst til å etablere en bedrift på bygda kommer ikke når de må sende barna med skolebuss i 3 timer hver dag (Nordreisa) eller de må kjøre 7 mil for å fylle drivstoff på bilen sin (Gryllefjord) eller 45 minutter for å handle (Tromvik) for ikke å snakke om å vente et par timer på legen som kommer i legeskyssbåt (Lovund/Træna) når uhellet har vært ute.

    Konklusjonen min er: Gamlisene har rett, det er bare ikke «kult» eller «trendy» det de sier.

    • Hei, John, og takk for et godt og innsiktsfullt svar!

      Det er lite å gjøre med at bensinstasjonen ligger sju mil unna – er det strengt tatt så mye, sett i forhold til resten av Skandinavia? Du har sikkert kjørt både Nord-Finland og Østerdalen, som meg, og vet at bensinfylling når dag går mot kveld må planlegges ganske nøye? Å kjøre skolebuss i tre timer: Selvsagt ikke optimalt, men flere foreldreutvalg i Norge de siste ti årene har heldigvis ment at det er best for ungene å se andre barn, og dermed akseptere at ungene kanskje må busses til møtestedene.

      Mer problematisk synes jeg, i likhet med deg, det er med den stadig skarpere kostnadsspiralen i helsesektoren. Et eksempel: Det tok mellom ti og femten år, og ditto skiftende regjeringer og helsedirektører og utvalg, å innse det absurde i å stille spørsmål ved eksistensberettigelsen av Kirkenes sykehus. I fjor ble Jørn Hagas og resten av aksjonistenes kamp kronet med seier: Kirkenes sykehus skal ikke bare bestå, men endatil bygges nytt. Jeg kjenner ikke så mye til helsetilbudet der ute i Træna, men det vil vel gjøre inntrykk på helseforetaket om folk bare satte foten ned, bestemte seg, og flyttet: «Nei, her kan vi ikke bo, vi kan ikke vente to timer på legehjelp, så her kaster vi inn håndkledet!» Engasjement og opp på barrikadene!

  9. «Rart at ikke bønder vil ha kino, uteliv og lavpsykiatrisk tilbud. Det som normale folk vil…» *ler godt. Ja her er kunnskapen på plass, ser jeg!

    • Det er dette med myter vet du.. Mytene om folk på bygda som trege, passive, akterutseilte og med IQ på under 80 som røyker rullings og stemmer SP. At det eneste naturlige for oppegående mennesker fra bygda er å fortest mulig pakke flyttelasset og komme seg ned til Oslo-regionen. Makan til sprøyt, men det er betegnende for alle sånne myter er at bare de blir gjentatt mange nok ganger blir de oppfattet som «sannhet». Egentlig blir dette bare synsing på tomgang av en del meningsbærere som enten ikke vet bedre eller som oppfatter seg selv som kulturelt overlegne i sin selvfornøyde, urbaniserte selvgodhet..

  10. Tilbaketråkk: Strategikonsulent gift med sushikokk ønskes – om bygdenorges framtid « polecon.no

  11. Tja, hva skal man si? Men litt om min egen historie: Familien og jeg gjorde som mange andre fra bygdene, vi flytta fra en liten kommune i midt-Norge og ned til det sentrale østlandsområdet for fire og et halvt år siden. Mye av grunnen til det var at kona mi selv er fra en stor by og syntes at livet på bygda var gørr kjedelig. En annen grunn til at vi gjorde det var at det det ville bli lettere for begge to å få jobb og utdanning her. Er vi så fornøyde? Joda, vi trives egentlig godt her i en av nabokommunene til Oslo. Neste spørsmål: Trives vi bedre her enn vi ville gjort om vi hadde fortsatt å bo på bygda? Jeg tror for min kones del – et ubetinget ja. For min egen del kunne jeg godt ha tenkt meg å flyttet tilbake. Jeg har – nå når jeg har fått en avstand til hjembygda mi kommet til den erkjennelsen at jeg egentlig trivdes bedre i hjemkommunen enn jeg nå gjør i det sentrale østlandsområdet. Hjemme hadde jeg et stort nettverk av familie og venner. Det er fremdeles sånn at de fleste vennene mine fortsatt bor i dette området. Og så er det alle de kulturelle aktivitetene jeg var med på i hjemdistriktet. Det sier litt at jeg fremdeles er medlem i storbandet hjemme selv om jeg bor 80 mil unna. For min del er fordelene med å bo sentralt temmelig oppskrytt, og karikaturbetegnelsen av bygdefolk som sidrumpa, trege og akterutseilte stemmer dårlig med virkeligheten. Selvfølgelig finnes de, men i all hovedsak er det liten forskjell på folk i byen og folk i bygda. Jeg kjenner mange fra min hjembygd som har flyttet tilbake etter og ha jobbet og studert i storbyen – og de stortrives!

  12. Flere gjensidig forsterkende mekanismer bidrar til sentraliseringen: Det gjelder også forskjellen i boligpriser. Det er en økonomisk risiko ved å bli boende lenge i bygda eller flytte dit, med mindre du er 100% sikker på å bli boende. Velger du seinere å flytte til byen så mangler du inngangsbilletten til et mye dyrere boligmarked. Jeg kjenner folk som føler seg «fanget» der de bor, fordi nåværende bolig ikke er i nærheten av å kunne finansiere ny bolig i byen. Det bør derfor også være i distriktenes interesse at det føres en aktiv boligpolitikk i byene, slik at forskjellene ikke blir alt for store.

  13. Som sosialist og bygdepatriot har jeg et svar til deg, Jakob. Alt kan styres politisk og ønsker man å legge til rette for det kan de små stedene bli levelig for alle. Ungdom også. Men, da må vi velge sånne politikere. Og hele tiden etter krigen og fortsatt i dag, har man valgt politikere som vil sentralisere, «effektivisere» og som sliter med å se verdien i det som ikke gir «stordriftsfordeler».
    John I. sier mye som jeg er enig i. Kjell O. M. har også et poeng om boligpolitikken.

    Nå er det jo ikke første gang du skriver om dette, Jakob. Ja, skal jeg se etter en rød tråd i din blogg, så må det være dette. «Bygda og småsteder er ikke noe å satse på. Og byer, de riktig store og innholdrike, de må man bare elske…»
    Du om det og jeg om mitt. Men, like viktig som det er å tilby noe til de som skal bo et sted, er å fortelle om det som er bra der. Nårtid sist skrev du om teater- og revylivet, jazzmiljøet og det høye utdanningsnivået i Vadsø?
    Til slutt. De siste målingene for Finnmark viser at befolkningstallene går opp og at sysselsettingen er høy. Her er litt statistikk: http://www.nav.no/Lokalt/Finnmark/Tall+og+analyse/_attachment/263093?_ts=12d503af830&download=true

    • Den røde tråden min er ikke at bygdene er dømt til mislykkes, Dnort. Den røde tråden er livsgleden, bygdekritikken min er bare en sidetråd. Jeg kan definitivt skrive mye om jazzmiljøet, kulturlivet og de store linjene i Finnmark. Men mye av dette blir til det kjedsommelige behandlet på konferanser i Alta og dørgende kjedelige, forutsigbare seminarer i Kirkenes, alle disse seminarene som er hysterisk opptatt av at det er nordpå utviklingen kommer. «For den kommer, bare vent, den kommer.» «Ja., når kommer den, da?» «Snart.» «Ja, hva er snart?» «Bare staten legger noen nye virksomheter nordpå, eller når russerne bygger ut i havet, eller når vi får kontroll over trålerkvotene. Da kommer utviklingen i nord. Helt sikkert. Bare vent å se.» Alle disse endeløse metadiskusjonene nordpå, og denne ørkesløse ventingen, ventingen, ventingen. Ventingen på at noen andre skal gjøre noe. Og den koleriske skrikingen hver gang det blir stilt spørsmål ved om man nordpå i det hele tatt trenger særtiltak. Finnmarkspakken har blitt finnmarkingenes mest slitsomme bagasje. Kast den på havet.

      • Skulle vi ikke ha særtiltak? Det er da vanlig ellers i verden å ha lavere skatter og egne tilskudd til de som fortsatt velger å befolke de mindre attraktive delene av landet.
        Ellers er det masse optimisme rundt om og næringslivet går så det suser flere plasser i Finnmark. Klart det blir en masse prat, men det er da ikke særegent for utkantene. Hva med alle de som snakker pent om gode levevilkår, en sosial boligpolitikk, rusbehandling, mm. i byene, valg etter valg. Har ikke skjedd mye der heller.
        Håpet og mulighetene er det først og fremst vi selv som skaper, med store og små initiativ. Man er da avhengig av at folk stiller opp frivillig. Problemet har blitt ego-samfunnene vi lever i. Fokuset på penger og status. Samt den utbredte fremmedfrykten. Det er sånt som hindrer folk i å ta initiativ. Det er da de gode ideene dør.

        • Jeg tror ikke på særtiltak på sikt. Flere av dem som skal investere synes at særtiltak stempler næringslivet som usunt. Og dette har vært påpekt i mange år. Ordfører Linda i Sør-Varanger har også tatt til orde for et mer distansert forhold til virkemidlene.

          Dnort, året etter at jeg begynte mitt profesjonelle liv som journalist i Finnmark, i 1990, viste statistikken at det bodde 74 180 mennesker i Finnmark. Anders Aune hadde kjempet fram tiltakssonen, og ære være ham for det. Men i dag, snart tjueto år etterpå, bor det 73 509 mennesker i fylket. Jeg har virkelig ikke tall på hvor mange reportasjeturer som er tilbakelagt med ett eneste formål: Hvorfor funker ikke disse særtiltakene? Hvem er det de funker for, Dnort? Vær oppriktig. Studielånsnedskrivingen, for eksempel. Hvor mange ganger har du hørt: «Jo, jeg tenker meg at jeg skal bli i Finnmark en femårs tid eller så, da er studielånet nede på et greit nivå.» Hvem ble? Veldig få. statistikken er jo så overtydelig. Hittil i år er det 6 – seks – mennesker i nettoinnflyttingskolonnen i Finnmark. Men er det kroken på døra? Nei, så definitivt ikke. Men jeg tror det må et virkelig, virkelig alvorlig taktskifte til, og da snakker vi ikke mer skattelette.

          Tiltakssonen bremser i beste fall folketallsnedgangen. Men i verste fall tror jeg at den skaper lathet og skygger for sola: «Vi har jo tiltakssonen, så da er det ikke mer å si om utviklingen: Den kommer fra Staten.» Og er det ikke et paradoks at særtiltakene trekker til seg folk som uansett drar igjen (vi må tolke statistikken slik), og som dermed er med på å vanne ut Finnmarks sterke identitet?

          Byene. Ja, jeg kunne skrevet masse om dem. Da jeg jobbet i Oslo i sommer, så jeg veistandarden. Under et regnskyll en ettermiddag med trikken opp Bislett måtte trikkeføreren stanse og sette alle av. Regnvannet førte med seg oppsmuldret asfalt og veistumper ned Pilestredet – og dette var et helt vanlig regnvær, i Norges hovedstad. Har du sett hvordan det ser ut rundt sagnomsuste Bygdø Allé? Eller nede i Vika? Forslummet, avflaket og forfallent. Veistumper som likner en bit anleggsvei fra 70-tallets Finnmark. Befolkningsveksten: Her i Stockholm går kollektivprisen til værs i høst, grunnen er tilflyttingen, sier SL: De må kjøpe flere busser og mer t-banemateriell for å dekke transportbehovet, som øker med to fullsatt busser hver eneste dag!

          Jeg våger den påstanden at det i dag er storbyene som trenger virkemiddelordninger. I sommer besøkte jeg Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo, og ledelsen der fortalte om førti prosents økning i nødhjelpstrengende hittil i år enn i fjor. Økende tilflytting er en sterkt medvirkende årsak, mener Frelsesarmeen. Og unge som skal inn på boligmarkedet: Det er så lenge siden denne spiralen begynte at mange av dem som drømte om egen bolig i dag begynner å nærme seg førti.

          Jeg er enig med deg i betenkelighetene dine over det avskyelige ego-samfunnet. Status-jaget og grådigheten, som vel like gjerne finnes i et lite oljeselskap nordpå som i storbyens meglerkontorer.

          Tenk utradisjonelt. Tenk helt peise nytt. I forbindelse med sommerjobben jeg hadde i år: Jeg har hørt avsindig mye radioreklame i sommer, for Kiwi og Joker og Tusenfryd og gudvethva. Ikke én eneste reklamespot for fantastiske Finnmark.

  14. Når alt kommer til alt, snakker vi tross alt politikk her. De fleste store byene i Norge (Trondheim unntatt) er styrt av Høyre, med hjelp av ulike samarbeidspartnere. De har ved egen hjelp skapt slum og forfall.
    Ta en tur til Trondheim og sjekk hva de har fått til. Gikk fint uten statens hjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *