Ord i luften

Høsten puster fart i ordrekker, i setninger, i glemte minnebilder og skisserte tanker, det driver noe linjelangs, hele tiden farer ordene opp og ned i notatbøker, i øyeblikksbilder.

Jeg husker en mann jeg en gang ble kjent med – altfor lite kjent med, egentlig – dette er mange, mange år siden nå – han bar bestandig et smil med seg. Det var som om smilet hans var blitt en slags vedvarende tilstand som gikk i ett med underbittet.
– Livet er helt uforutsigbart. Vær lykkelig, pleide han å si. Vær lykkelig? Er dette noe ethvert menneske kan bestemme seg for? undret jeg meg over i mange år, og jo mer jeg tenker over det, dess mer besnærende er tanken.

Han var en av dem som hadde reist til sjøs på sekstitallet. Lik mange unge menn den gangen mønstret han på og av Bergesen-båtene, krysset Stillehavet og over stormene i Biscaya, la til kai i Rotterdam og kjente havnepubene i Liverpool like godt som alle sjømenn har gjort til alle tider. Men alltid trofast og lystig opp landgangen mot kveld, han hadde kjæreste nordpå, hun var tjuefire og hadde lovet ham evig troskap, og de skulle gifte seg så snart han hadde nok penger.

– Det var vel nede i Port Elizabeth, vi hadde lagt bak oss Det Indiske Hav, har du vært i Port Elizabeth, Jakob?
– Nei.
– Dit må du dra. Irrgrønn horisont, høye klipper, flate sletter. Jævlig vakkert. Jeg hadde frivakt, lå i køya og kikket ut koøyet da det banket på døra. Det var gnisten som hadde fått et telegram til meg. Det hadde blitt sendt et sted fra mens vi var i rom sjø, men antakelig blitt liggende i luften på grunn av vekslende atmosfæriske forhold. Telegrammet var veldig kort.
Smilet hans ble bredere og mer smertefullt, underbittet la seg skrått ned:
– Det stod at jeg slett ikke trengte å komme hjem. Stopp. Vårt forhold er over. Stopp. Gifter meg i grendahuset lørdag. Stopp.
Så la det seg en grovskåren, sår latter over samtalen vår:
– Hun hadde funnet en annen. Høhø.

Den gangen var det mange år siden. Det er enda flere år siden nå. Hendene hans var svært store, vennlige, grove. Grove arbeidsnever til tross, han var en mester på dansegulvet, jeg så ham flere ganger der han håndterte de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere med stø hånd og fjærlett fotarbeide, gjennom vals og rumba, drivende svett og alltid med et åpent og lekent smil, upretensiøst, ærlig, den type dans som vi ungguttene kunne misunne der vi stadig like ustøtt tråklet oss klossete gjennom en swing.

Han betrodde meg denne kvelden at et punktum ble satt med dette telegrammet i Port Elizabeth. Og ved nærmere ettertanke: Hver eneste gang når dansen med de trinneste damer og de mest tykkfalne fruentimmere var over, bukket han alltid galant og gikk alene til sitt eget bord. Jeg vet at denne mannen døde lykkelig, og dette er mange år siden nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *