Nei, gi meg en kelner

Restaurant Victoria, Kungsträdgården, to uker tidligere.
– Du har snart spist opp all maten din! Duktig pojke! Jeg regner med at den smakte bra? spør servitøren, en meget erfaren dame i slutten av femtiårene, hestehalen svinger. Jeg prøver å svelge unna før jeg svarer, det er ikke pent å snakke med mat i munnen:
– Mm. Åh. Mm. Ja. Utmerket. Takk.
– Det var vel det jeg tenkte, svarer servitøren og svinser fornøyd videre for å høste komplimenter fra neste bord. Og neste. Og neste.

For det er der, på Victoria i Kungsträdgården, at jeg har bestilt og nå fortærer et rekesmørbrød som burde vært markedsført som Skandinavias største og mest velsmakende: Tohundreogfemti – 250 – gram, altså et kvart kilo, med ferske reker på grovt brød. Når den fornøyde servitøren svinser videre har jeg spist opp nesten alt, og jeg merker at 250 gram reker er absurd mye, selv når man setter seg skrubbsulten til bords. Og bare denne porsjonen er grunn god nok til å ta ut en oval helg fra avspaseringsregnskapet og legge den til Stockholm.

Konditori Lyran, nåtid.
Jeg skal gå rett på sak: Lyrans berømte rekesmørbrød smaker harskt. Jeg setter skuffet fra meg tallerkenen etter bare to motvillige munnfuller, og jeg blir trist: Lyran har ødelagt en av sine merkevarer, rekesmørbrødene, bare på grunn av ren sløvskap, kanskje også latskap og grådighet. Jeg kan forholdsvis mye om reker. Som maskinist på rekefabrikk fikk jeg lære meg om saltdosering, ulike grader av fasthet etter koking, singelfrysingens fordeler og ulemper, samt hurtig innfrysing av råreker etter båtens ankomst. Reker, ved sitt rette navn Pandalus borealis, skal smake fast og en blanding mellom søtt og salt, som et kveldsbad i Grense Jakobselv ved Barentshavet, som noe mildt og sødmefylt, slik som på Victoria i Kungsträdgården, og reker skal smake slik hver eneste gang, ikke en og annen gang, ikke som en ren tilfeldighet.

Når i tillegg kryddersjokoladen var lunken og måtte leveres inn i bytte av en ny kopp (bak disken ble det foreslått å varme den i mikroen, noe jeg sa kontant nei til), og når kaffen i tillegg smakte slik den gjør på Shell rett før stengetid (en av kaffekontainerne var reparert med Tesa-tape) ble denne søndagsturen opphavet til noen hastige og skammelig vestlig-kapitalistiske tanker om kvalitet: Jeg er så glad i Lyran. Dette er et fredelig sted, de spiller ikke Absolute Music 11 når man spiser, de spiller faktisk ikke noe i det hele tatt, men når rekene smaker harskt, når man må si adjø til gamle drømmer om rekesmørbrødene fra to år tilbake og heller ta banen ned til tjukkeste City for å spise rekesmørbrød, når man klager over at sjokoladen holder 40 grader istedet for 60, når man griner på nesen over svartsvidd kaffe, da har man det enten for godt og burde skamme seg, eller så kan man akseptere at man lever i Vesten og gjøre det beste ut av sin absurde kravmentalitet.

Det pågår en sultkatastrofe på Afrikas Horn. Jeg fikk harskt rekesmørbrød, og tillater meg endatil å klage offentlig på det. Men hva kan man si? Nei, gi meg en kelner som kvidrer med glassene, som svever mellom bordene eller kommer tassende. Mot meg.

1 tanke om “Nei, gi meg en kelner

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *