Ved full bevissthet

Kvinnen på togsetet ved siden av meg fisker opp et eple. Det er rødflammete, det skinner i det matte lyset fra kupeen, høypolert som det er fra fabrikanten. Klistremerket viser at det er kvalitetskontrollert; dette er et absolutt EU-godkjent eple. Hun pirker klistremerket av med høyre hånds pekefinger og tommel, og deretter bretter hun den lille lappen sammen på midten og kaster den i søpleposen på gulvet. Hvorfor gjør vi alltid det – bretter dette klistremerket på midten før vi kaster det? Jeg gjør det selv, og jeg har sett utallige andre gjøre det. Hva slags rolle spiller det om vi bretter det sammen eller krøller det sammen eller bare lar det gå i søpla slik det er? Resten av turen, i to og en halv time fra Hallsberg til Stockholm, sitter hun på Facebook.

Selv sitter jeg 43 år gammel og hører en podkast med Hanne Ørstavik, hun forteller om viktigheten av å koble fra, koble ut, koble vekk. Hun velger bevisst vekk alle medieinntrykk før en skriveøkt, for å skape rom rundt seg. Hun forteller at det må være helt stille: «Jeg har et ekstremt behov for å skjerme meg». Hun får støtte fra psykolog Øyvind Eikrem: «Det generelle, kontinuerlige mas, og en kultur som preges av et høyt tempo og et angrep av ytre inntrykk kontinuerlig, vil gi mindre rom for det indre liv.» Og han fortsetter: «Hvis man står i en strøm av kontinuerlige inntrykk, blir det mindre tid til å la ting dvele og la ettertanken komme fram. Å skjerme seg og å trekke seg tilbake synes å være en viktig del av den kreative prosessen.» Når podkasten er ferdig og jeg er hjemme, har jeg blitt 44 år. 44 er dobbelt så mye som 22, og halvveis til 88. Det gir meg endel perspektiver, både forover og bakover.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde da jeg fanget denne tidlige ettermiddagssolen. Den gangen var jeg 42 og det meste føltes opp og avgjort. Så mye for den bevisstheten, altså. Jeg planlegger å bli 88 eller noe mer.

5 tanker om “Ved full bevissthet

  1. «Viktigheten ved å koble av, koble fra, koble ut…»

    Stillheten er en luksus i min hverdag. Dagene går stort sett i ett med jobb, kjøring til og fra jobb og barnas fritidsaktiviteter (som regel med radioen på og ungene skravlende samtidig), – når kvelden kommer og freden senker seg, slås enten TV eller PC på, og inntrykkene fortsetter å omfavne meg, enten via ører eller øyne eller begge deler….

    Denne helgen har jeg hatt et pusterom fra mange inntrykk. I den lille hytta ved sjøen, i den store hagen ved sjøen – der har jeg vært ett kort døgn – men du verden så deilig å koble av og koble ut og koble fra i 24 timer. Ikke en radio eller eller en TV, ikke internett eller andre ting…

    Da jeg ruslet rundt i hagen og på brygga i går kveld, kunne jeg se en stjernehimmel som var mye mye større enn den jeg ser i byen – og sjøen var så stille at jeg kunne se stjernene speile seg i vannet. Det tror jeg faktisk aldri jeg har sett før… Og morilden gnistret trolsk når jeg rørte vannet.

    Lydene, luktene og fargene blir så annerledes når alt er stille – eller det er jo ikke helt stille – en hører bare lydene på en annen måte.

    Så er utfordringen å ta vare på dette da – når hverdagen starter igjen i morgen, og tempoet øker og inntrykkene velter innover en.

    Takk for flotte sider – jeg leser dem hver dag. Du har mange gode og sterke tanker å dele med til oss andre!

    • Hei, Kirsten
      Du skriver at stillheten er en luksus. Da er det godt å se at du behandler den som nettopp det: en luksusvare.

      For meg kommer stillhet i grader: den første gangen jeg virkelig reflekterte over stillhet, var da sønnen min, som den gangen var åtte år, fortalte meg, ved sengetid: «Pappa, så stille det er her.» Jeg bodde da midt i en søvnig liten kystlandsby i Finnmark. Jeg bodde midt i et kryss. Denne kvelden er en av de vakreste jeg noensinne har opplevd, takket være ham, og jeg tar den ofte fram i hukommelsen.

      Den andre gangen var i samme by. Det kom en tråler inn havna, klokken var nesten to på natten, det var i januar. Lyden av januar i Finnmark er en helt annen enn februar: I årets andre måned våkner måsene til ny sesong av hyl og skrik, jeg skal ikke si at jeg hater måser, men alt til sin tid. I januar er lyden av en tråler inn havna en enslig motor som blir dratt ned i fem knop på vei mot moloen.

      Den tredje stillheten jeg vil fremheve er lørdagen etter det forferdelige.

  2. Jeg var halvparten så gammel som nå (for rundt 22 år siden), da jeg tilbragte en dag på Nordkapp-platået i selskap med to jevngamle kvinner fra Milano og en svenske. Vi var inne i anlegget og lot oss imponere. Gikk ut igjen og rusla rundt hver for oss.
    Da vi møttes etter et par timer, var den ene Milano-kvinnen plutselig taus. Helt stum. Liksom «fjern» og dypt alvorlig.
    Det var tydelig at noe måtte ha skjedd. Jeg så min egen bekymring i de andres blikk. Tror vi var like rådville. Spørre, og risikere å bli for privat? Hun SA jo ikke noe… Eller sørge for å finne ut hva som var galt?
    Hun forble i samme sinnsstemning. Svensken spurte til sist, det ble for påfallende til å la være. Han snakket flytende italiensk og kunne i det minste nærme seg forsiktig. Hun lette etter ord.
    Svensken fortalte meg senere hva hun svarte.

    Da vi gikk fra hverandre, hadde hun gått ganske langt. Plutselig kunne hun verken se eller høre det folksomme Nordkapp-platået lenger.
    Fraværet av menneskeskapte lyder ble helt overveldende. Skremmende.
    Hun hadde aldri før i sitt liv opplevd total stillhet.

    Senere har jeg ofte tenkt på henne, og hvilken ufattelig luksus det er å ha den tilgjengelig. Stillheten.
    Kjent bekymring over at menneskene ikke vet å verne om stillheten, der den enda er mulig å finne.

    Flott lesing! Takk – og gratulerer med dagen som var. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *