De ulydige

For 67 år siden denne høsten stod tyskerne og russerne bare få hundre meter fra hverandre kloss inntil den norske grensa i nord. Jeg har lovet de overlevende nordmennene, blant andre ildsjel Inger Hivand, Jostein Eliassen, Nils Henry Johansen og min avdøde kollega Einar Korneliussen – at uansett hvor jeg er, skal jeg fortsette å fortelle om dramaet i nord i all overskuelig framtid, slik at det aldri blir glemt. Dette er et lett løfte å holde.

Det som utspant seg her i nord disse oktoberdagene, er et av Europas mest dramatiske vendepunkter under andre verdenskrig. Bakteppet var den intensive kampen om kontrollen over Kirkenes, som tyskerne hadde etablert som et basepunkt og en forsyningsstasjon mot Russland. Tyskerne hadde et fortrinn som okkupasjonsmakt, russerne på sin side hadde bombefly, som fløy tokt over norsk territorium i massive raid. Tyskernes fremste mål var selvsagt Murmansk. Å få kontroll over den isfrie havna og utløpet til Barentshavet var et av Hitlers fremste mål og en prioritert marsjordre til armeen i Kirkenes. Som vi vet befant de norske styrkene seg i treningsleire i Skottland.

Midt mellom dette lå sivilbefolkningen, som høsten 1944 fikk ordre om å la seg tvangsevakuere til Sør-Norge: Tyskerne sa at de ikke kunne garantere sikkerheten til de sivile når russerne nærmet seg. Det ble satt opp båttransporter sørover, og tyskerne startet en systematisk nedbrenning av sivilsamfunnene, slik at så lite som mulig skulle stå tilbake til russerne som kunne komme. Mange av de sivile etterkom ordre, men i det østligste Norge kom det til en bemerkelsesverdig ordrenekt: I tettstedet Bjørnevatn søkte folk i tusentall seg inn i en tunnel som var blitt stilt til disposisjon av gruveselskapet AS Sydvaranger.

[pro-player width=’700′ height=’660′ type=’sound’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/ebba.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/10/ebba.mp3[/pro-player]

I 2004 intervjuet jeg dengang 91 år gamle Ebba Johansson. Dette bildet tok jeg av henne mens vi satt i stua hennes og snakket om de dramatiske oktoberdagene i 1944. Ebba er borte nå, men historien hennes om hvordan hun møtte opp i tunnelen høygravid er gjerne noe jeg deler. Lydopptaket er fra serien «Finnmark brenner» i 2004. Flere detaljer om frigjøringen kommer i løpet av oktober.

7 tanker om “De ulydige

  1. Sterkt.
    Den historien som har gjort mest inntrykk på meg om krigs-Finnmark, er den om en tysk kommandant som nektet å brenne ned Bugøynes. Han ble arrestert og sendt til Harstad, der han ventet på fullbyrdelse av dødsdommen for ordrenekt.

    Før den tid, kapitulerte Tyskland. Offiseren kunne reise hjem for å bygge en ny framtid.

    Tidlig på sekstitallet ble han blitt invitert tilbake til Bugøynes av stedets innbyggere. Da han kom opp på kaia, hadde ventet en rød løper for mannen som sørget for at stedet i dag er ett av svært få i Finnmark med den opprinnelige bebyggelsen intakt.

    Det hører med til historien at den tidligere offiseren gråt på kaia.

    Dette ble en avsporing fra din fine fortelling om Bjørnevatn. Men historien fikk meg til å tenke på hva personlig oppofrelse betyr i det større bildet.

    • Hei, Allan, og takk for komplimentering
      Historien om Bugøynes er så rørende. Alle som drar til Øst-Finnmark: Legg turen ned fra E6 midtveis mellom Vadsø og Kirkenes til det lille tettstedet som ble spart. Snakk med blant andre Elsa, som vel fortsatt bor i et av de første husene nede ved veien (spør deg fram, de viser villig vei).

      Det var Gunnari-slekten som holdt kontakt med kommandanten inntil hans død.

  2. Det var jo ikke alle som gjemte seg i tunnellen i Bjørnevatn. Min mor og mine tre eldre søsken (selv var jeg ikke født på det tidspunktet) dro over Sandnesfjorden til hennes svigerforeldre. Pappa var på Stord på et revmatismesykehus for behandling. Onkel Johan hjalp mamma og ungene, og de var de siste som gikk over broa før den ble sprengt.
    Har du hørt om dette? Vil du kanskje ha flere detaljer?

    • Det er laget en referansefilm på dette, det er «Brent jord» fra 1969, regissert av Knut Andersen. Manuskriptet var ved Sigbjørn Hølmebakk, tittelen på manus var «Fimbulvinter». Mulig du også tenker på «Brent av frost» ved Knut Erik Jensen, som også tok historien videre.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar