Når Aftenstjernen starter en ny vandring over hvelvingen, da forsøker jeg for hundrede gang – sikkert – å fortelle meg selv at det ikke er Aftenstjernen som vandrer, men jeg. Vanskelig, gang etter gang. Når jeg i timene etter konstaterer at Aftenstjernen, som er det gamle navnet – Venus er vel det korrekte –
har beveget seg noen lystimer mot enda en ny dag,
da er det jeg som har sust avgårde i tusenvis av kilometer i timen,
her på kloden. Mot en ny dag. Venus hører natten til.