– Ja. Jojo. Jeg husker henne godt.
– Hvva? Hvor? Hvordan? spurte jeg, og fiklet med opptakeren.
– Jo, du vet, hun vendte tilbake til sin Gud.
– Hv-vvava? spurte jeg.
– Jeg satt på dødsleiet hennes. Hun bekjente. Men jeg vil at du skal vite: Jeg presset henne ikke!
Han må ha vært langt over nitti. Det er vanskelig å anslå i dag. Jeg satt som en novise i 1990 og skulle dekke en teaterforestilling om kommunisten Ellisif Wessel, og på generalprøven ved siden av meg satt en hundgammal mann med stokk, det var gammelprosten. Han hadde fått en spesialinvitasjon, likesom jeg fra pressen. Men han hadde møtt henne, og han satt der da hun pustet ut. Jeg fikk aldri den opptakeren i gang. Men sannelig jeg sier dere: Det var det eneste han sa, før han grep stokken sin og gikk.
Alle disse prestene som har sett så mye. Hva gjør det med dem?
Hvis svart humor frister, er presten i filmen «Adams Æbler» en opplevelse av de sjeldne. Den britiske filmen «Priest» er av det mer seriøse slaget, felles for dem begge er at de stiller nettopp dette spørsmålet som du gjør her.
Ja, hva gjør det med oss?
Noen av oss slutter.
Andre blir sterkere mennesker.
Takknemligheten over å få møte mennesket er alltid tilstede.
Mennesket som gråter.
Ler.
Kjefter deg ut.
Ber.
Mennesket med rosenrøde kinn som tar sin elskede i arm ned kirkegulvet.
Som lett nervøs kneler på alterringen i hvit kappe.
Som kommer til deg på kontoret og varsomt lukker døren bak seg.
Har du tid? Jeg har så mye jeg ikke får til å si.
Hva det gjør med oss?
Jeg kan kun svare for meg selv.
Det gjør meg til et rikt menneske.
Ydmykt.
Takknemlig for hvert enkelt møte.
Hver dag.
Noen ganger er det mulig å se på dere prester at seremonier gjør inntrykk. I et bryllup jeg var i for noen år siden var det som om hele presten strålte og gledet seg da han slo ut hendene og ønsket velkommen. Smilet hans var kjempeekte. Han gledet seg helt oppriktig til å gi brudeparet en god start på ekteskapet. For en jobb dere gjør. Takk for tankene.