Landlivets gleder på godt og vondt

Det er frostmorgener i Småland. Ja, det er så mye rim på bakken at jeg overveier å bli poet, der jeg trår på kalde verseføtter over gress som rimer. Et skudd flerrer luften mot nordvest, jeg typebestemmer ammunisjonen til rundt 7.62, med andre ord storviltjakt. På saluhallene oppe i Stockholm er årets ferske elgkjøtt og reinskrotter selvsagt forlengst i diskene og har fått eksklusive prislapper. Det går an å leve av elgjakt, visstnok.

Det gjør det antakelig ikke i Norge. En fyr jeg en gang kjente oppe i Setesdalen eller Fyresdalen eller Kvinesdalen eller dalstrøka innafor, fant en dag for en rekke år siden ut at han skulle tjene seg rik på å starte treningsstudio. De få kvinnfolkene som var igjen i bygda hadde ymtet frampå om at det hadde vært greit med et treningsstudio, slik de hadde i byen, og som sagt så gjort: Vår mann i bransjen gjøv løs. Han godsnakket litt med et daværende kommunalt næringsfond som tente på ideen: Ja, dette var nyskapning, gut! Så handlet han noen treningsmaskiner på svartebørs fra en tvilsom bekjent, pusset opp en forlengst nedlagt ungdomsklubb, registrerte et firmanavn med en snerten z og åpnet dørene en tirsdags kveld.

Men på tirsdagskveldene gikk «Frustrerte fruer» på tv, så kvinnfolka ble hjemme og foretrakk sofakroken istedet for strekkmaskinen. Vår mann i bransjen flyttet deretter åpningstiden til torsdag, men nei, da var det jo radiobingo, og bingokulene vant over pilatesballene. Hva med mandag? Nei, mandag var han selv opptatt med bridge, onsdag var midt i uka og lå litt kinkig til, og fredag, lørdag og søndag var selvsagt aldeles utelukket; det var jo helg. Dette kunne selvsagt på sikt ikke gå. Regnskapsbøkene hans kom stadig i reviderte opplag og ble en hit på kemnerkontoret (det ble til og med dannet lesesirkler). Til slutt var namsmannen den eneste som hadde klippekort til salongen, og etter at vår manns tvilsomme bekjent hadde vært på razzia, og etter at kommunen hadde tatt sitt til fradrag og rest, satt vår mann i helsebransjen en dag tilbake med to tomme hender og en romaskin, samt et firmanavn med z i, noe Brønnøysund-registreret tok offentlig beslag i uken etter. Han hadde et kort forhold til helsekost kjøpt i Køben, for å si det slik, men det hele rant ut i sanden og gikk opp i røyk. Romaskinen? Jo, den står den dag i dag stuet vekk på et kott, og vår eksmann i helsebransjen endte, som de fleste mannfolk i bygda, opp som elgjeger om høsten og kommunalansatt resten av året. Den jobben og statusen kommer han til å få beholde, forutsatt at kommunen holder seg til en stram økonomi og ikke deler ut for mye penger til nyskaping i bygda. End of story, end of nyskaping, exit bygda.

Hva lever de av her? Mye gårdsbruk. Endel frisørvirksomhet. Et og annet treningsstudio som antakelig fikk støtte fra det kommunale næringsfondet og flyttet inn i den nedlagte ungdomsklubben. Ungdommen selv? Gatelangs med moped. Her på landsbygda kan man være enda mer usynlig enn i byen. Her nede har de sine egne kodekser, og jeg blir slått av tanken på hvor ekskluderende de fleste landsbygder tvers over Skandinavia er. Det var noe med «Änglagård» som traff, like godt her nede i Småland som i Fauske. På en videoforretning i Norge så jeg en gang «Änglagård» stå i Komedie-seksjonen. Den er jo ikke det, men en tragedie. Slikt finnes det ikke video-kategorier for.

2 tanker om “Landlivets gleder på godt og vondt

  1. Hmmmm…

    For oss som har levd en stund- og sikkert for en del andre òg- er det interessant å se HVOR langt ned i mikroskopien menneskenes stadige trang til å kontrollere andre, faktiske går! Enten en er elgjeger, treningssentereier, kommunalt ansatt, eller Helt Vanlig!

    🙂

Legg igjen en kommentar