Se underforstående bloggpost. La oss si at kong Haakon sa:
– Nei. Dette vil jeg ikke gå med på. Jeg får altfor usikre tilbakemeldinger fra både Stalin og Churchill om hva dette innebærer for landet mitt. Ingen har godkjent denne intervensjonen.
En militærrådgiver i Skottland kunne svart:
– Vi er klare i november, Deres Majestet.
Det vi med sikkerhet vet, er at Stalin og Churchill hadde en telegramkorrespondanse om Nord-Norge. Kortfattet var den slik: Stalin ønsket å benytte Finnmark til en alliert lynkrig høsten 1944. Churchill svarte forholdsvis svevende at han (Stalin) kunne regne med de alliertes støtte. Stalin telegraferte tilbake at han hadde regnet med en betydelig større militær støtte enn det han fikk. Her ender korrespondansen mellom Stalin og Churchill om Nord-Norge nord om Lyngen i 1944. Vi vet også, etter et agent-slipp over Pasvikdalen som endte med fatalt og dødelig utfall, at russerne helst ønsket eneherredømme over nordområdene.
Hva hadde skjedd om den norske monarken hadde satt foten ned: «Nei. Jeg vil ha mer informasjon før jeg gir grønt lys til invasjon av Norge.» Gjorde han det? Og hvorfor er i så fall ikke dette notert i historiske opptegnelser etter krigen? Hva gjorde dette med resten av Norden? Hjelp meg, historikere. Det ultimate spørsmålet er selvsagt: Hva var Norge villig til å ofre?
Hei jakob og takk for sist. Jeg tror du er inne på et rett spor her. Kongen hadde ingen innflytelse på det som Churchill og Stalin diskuterte, dette var avgjort lenge før. Konsekvensene for resten av norden er lett å forrestille seg: Hele norden ville falt om Haakon nektet. Hva skulle han gjøre? Si nei til Finland, som var i et ultimatum alerede?
Hei, Frank, og selv takk for sist. Takk for innspill. Jeg tror at det fantes flere muligheter for både kongen og regjeringen. En løsning ville vært å be om noe så dristig som våpenstillstand. Dette kunne ha kommet i stand mellom Norge, Sovjet og Tyskland (kanskje) ved hjelp av dyktige diplomater, også via Stockholm, allerede i september. Det fantes kløktige strateger i Oslo og i Stockholm som kunne hjulpet til med å roe ned situasjonen. Ubåtepisoden på Nordkyn kunne også vært unngått hvis noen hadde roet gemyttene. Det fantes nazister som ville forhandle. Diplomatiets oppgave er å gjøre nettopp det: Kartlegge dem som kan forhandle.