Jeg skal avslutte årets militær-bloggposter med å fortelle om selene på sirkuset i Murmansk. Sirkuset finnes sikkert der fortsatt – omtrent midt i byen, rett nedenfor høyden der Alyosha står. Alyosha er en avsindig diger statue av en russisk soldat støpt i betong og som står på høydedraget over Murmansk by. Høyden ved Alyosha er stedet der nygifte i Murmansk lar seg avbilde før eller etter vielsen. Alyosha er den evige russiske soldat, alltid parat, alltid beredt.

Selsirkuset i Murmansk har en spesiell, bisarr historie. I et svømmebasseng midt i byen bor verdens siste kalde krigerne, nemlig seler som for mange år siden ble vervet til tjeneste i Nordflåten. Selene ble fanget inn, holdt i egne leire og ble trenet til å lyde ordre, og bære magebelter. Beltene de bar på kroppen var bomber som skulle eksplodere ved vestlige krigsskips propeller og bauger ute i Barentshavet og Norskehavet. Selene ble trent til å leke ved skipssidene, og de var fryktet av ubåtskippere og fregattkapteiner fra Alabama i USA til Kristiansand i Nordsjøen: Hadde du først fått en russisk sel i kjølen, kunne du bare vente deg følgene. De var trent til å sprette lekent foran og bak fiendens fartøyer, og de var den kalde krigens selvmordsbombere: Uvitende om hva de hadde for oppdrag krysset de lekent foran Vestens krigsskip med bombebeltet festet rundt magen, umulige å bli kvitt, de visste at snart kom noen til å kaste velsmakende sild fra rekka. Det hadde de lært seg i Severomorsk. Antakelig drev amerikanerne med det samme på sin side?

Men nå er det ikke bruk for dem i tjeneste. De er pensjonerte kalde krigere, og drar istedet inn penger til Murmansk by som topptrente akrobater. Jeg har aldri sett maken, verken før eller senere. De svinger seg i luften med centimeterspresisjon, balanserer badeballer og lekedyr, godt voksne (hvor gamle er de? Femten-tjue år gamle?) med glatte, grå kropper, premien for et hopp er en sild eller en håndfull sardiner.

Også selene i Murmansk overlevde den kalde krigen. Skam over mennesket. Skam på oss.