Snart god nok

Georg Johnsen i femte etasje slenger sekken med skolebøkene ned på gulvet i entreen.
– Hallo. Er det noen hjemme?
Det kommer ikke noe svar. En beskjed ligger rødblinkende på den bærbare telefonen på kjøkkenet, Georg Johnsen trykker på avspillingsknappen. Ja, særlig, tenker han etter å ha spilt halve meldingen. Slik er det bestandig. Vi får nå se. Det er bare et halvt år igjen nå. Så er han ute herfra, skal bli så bra å slippe taket, tenker Georg Johnsen og trekker av seg naglebeltet, det faller skramlende i gulvet på rommet, en av stållenkene har løsnet og må loddes, ser han. Skinnjakka trenger forresten også en overhaling, den ene ermet må lappes etter fallet fra rampen forleden helg. Men også det skal bli bra å slippe. Et halvt år. Bare et lite halvår igjen nå, så blir det bra.

Hvor mange timer sa hun at hun ble forsinket? To. Ja, da blir det fire, tenker han og vrenger av seg alle klærne. Han står naken foran speilet på rommet, betrakter seg selv nedenfra og opp, flere ganger. Er han god nok? Er sytten år gamle Georg Johnsen god nok til noe som helst? Han sparker skinnjakka sidelengs, det skramler i metallet, han setter hendene i siden. Vurderer seg selv. Tenker etter. Nei. Ikke nå. Men senere. Senere er han god nok. Gi meg et halvår. Og gi meg et par-tre timer nå, så sitter det.

Han åpner klesskapet, trekker ut rent undertøy og den svarte dressen og den hvite skjorten som henger innerst. Omhyggelig kler han på seg, strammer slipsknuten, bretter kragen over kanten. Den svarte sverten rundt øynene sitter fortsatt på, han ser seg selv i speilet, en underlig blanding av alder, akkurat nå er det vanskelig å fastslå hvor gammel Georg Johnsen egentlig er, øynene sier én ting, klærne en annen, og forvandlingen gjør noe med armene hans, de slenger ikke, de er vante, stødige. Han går ut i entreen, vrir om sikkerhetslåsen i tilfelle hun likevel skulle komme hjem tidligere, sikkerhetslås-nøkkelen har hun aldri med seg, likevel. Ta deg en bolle, kjerring.

Tilbake på rommet vandrer han tilbake mot klesskapet. Det låste stålskapet øverst knepper metallisk mens han vrir om låsen. Han løfter ut innholdet: Partituret, buen, fiolinen, i den rekkefølgen. Fiolin-snekken ligger stødig i venstre hånd, partituret med notene på skrivebordet, buen opp. Et siste blikk på notene – kan han greie begge sidene uten å kikke? Kan han greie det denne gangen? Hvor finnes hans plass?

Dvořáks fiolinsonatine i G-dur fyller rommet når han legger an, ikke knirkende, men stødig og insisterende levert, Georg Johnsen må late som om klaveret er der, men å late som er han vant til, han hører alt inne i seg, som i et avstengt rom der han er nøkkelvokteren, den dresskledte Georg Johnsen gløtter ikke en eneste gang på partituret, alt kommer innenfra, allegro risoluto. Han husker alt. Og mens han spiller faller ettermiddagens prøvende solstråler inn i rommet, glir over stabelen med hjemmebrente, støvete Metallica-plater, de som bare er der som en staffasje i Georg Johnsens liv, solstrålene vandrer over naglebeltet på gulvet, blinker i en patronhylse som er festet i beltekammen der nede, kroer seg over en slitt genser på sengekanten, faller skrått inn over ansiktet hans med de lukkede, skråstilte øynene og slår deretter som et lyn inn over den blanke lakken på fiolinkroppen, Georg Johnsen vandrer ut av rommet, rundt i leiligheten, fra krok til krok med en voksen manns faste steg, svinger buen mykt der den skal, hardere der notene løper livlig, fra et annet århundre, har uten at han vet det selv glidd over i larghettoen, noe sprenger i hodet hans, det vil fram, snart er det der. Han har nøklene. Et lite halvår igjen. Med hemmeligheter. Så er Georg Johnsen god nok.

3 tanker om “Snart god nok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *