Det må du da forstå, fru Kristiansen

Fru Kristiansen i ellevte etasje klarer seg selv. Hun skulle egentlig hatt leilighet på grunnplan, men tomromsleiligheten der oppe var den eneste som var ledig, sa kommunen den gangen hun hadde søkt. Joda, hun forstod da det. Lumbagoen svir seg nedover venstre bein mens hun trekker gummistøvlene på seg sittende på krakken i entreen. Én for én, svært sakte. Men hun klarer seg. Hun strekker ut beina, puster, reiser seg såvidt det er, støtter seg til gåstolen og knepper ulljakken. Knapp for knapp, fingrene kroker seg rundt tinnknappene, fingre som tørre tyrigreiner, nå er det bare to knapper igjen. Puster. Så er det sjalet. Det må på før kåpen, ellers vikler det seg inn i kåpekragen. Over hodet. Slik. Kåpekragen skal utenpå, kåpen før hanskene, hanskene sist, når hanskene er på er det for sent å kneppe noe som helst, da må alt av og hun må begynne på nytt, alt må være på før hanskene. Først da kan hun rette ryggen, gripe gåstolen med begge hender, låse opp døren, vri gåstolen mot høyre, låse døren, trykke inn heisknappen og møte ettermiddagssolen.

Og for en ettermiddagssol! Den kaster seg inn i entreen fra stuevinduet, kaller på kreftene hennes, sier at det er fint her ute nå, jeg reserverer ettermiddagen for deg, fru Kristiansen, ta den tiden du trenger. Hun har kontrollert solens løfter opp mot værmeldingen: Joda, solen kommer til å holde ord. De siste dagene har det bare vært regn, regn som strømmet ned og ville klistret seg over sjalet, brillene ville dugget, og fru Kristiansen ville ikke sett annet enn en grå stripe. Det er ikke det fru Kristiansen vil se. Hun vil se høstsolen gå ned over bakkekammen, hun vil sitte der på den benken, den som ikke er så langt fra oppgangen, det er så lenge siden sist.

Etter at hun har vridd nøkkelen om i låsen, og etter at hun har snudd gåstolen tilbake mot heisdøren, og etter at hun har trykket inn heisknappen med den friskeste hånden, den venstre, kommer hun til å tenke på noe han sa en gang. Hvordan var det han formulerte seg? Hun kommer ikke på det, annet enn at det var noe med en begonia. Hva visste vel han om begonia? Et vagt minne, både han og begoniaen. Han, en av disse omreisende i andres liv, den gangen i hennes, også.

Hun hører såvidt at heisen skramler seg oppover langs vaieren i heissjakten, den summer og skrangler, men den er ettersett og godkjent til og med 27. juni 2013, det er en torsdag, og til da er den godkjent for maks fem personer eller 450 kilo. Bare én av delene, ikke både og. Lumbagoen stråler ned i begge bein. Heisen stanser foran gummistøvlene hennes, smekklåsen klikker opp, og fru Kristiansen rykker opp døren. Dørpumpen i heisdøren er treg, men den er godkjent, hele heisen er godkjent, det står det på skiltet på innsiden, hun får fronten av gåstolen inn, det må være ettermiddagssol fortsatt, hun trykker på tallet 1. Det er trangt inne i heiskupeen, anstrengelsen har vært verre enn hun husket at den skulle være, men nå bærer det nedover. Hun har ikke fått snudd seg, står med gåstolen vendt mot speilet, ryggen mot utgangsdøren, hun må prøve å buksere gåstolen bakover, få snudd seg, men det er umulig, ryggen verker fryktelig. Et pling. Heisen stanser i første etasje, hun hører smekklåsen åpne seg, hun forsøker å rygge, men det nytter ikke. Noen har trykket inn en knapp. Den slitte heisdøren klikker i lås, setter seg i fart og løfter seg oppover igjen.

Hun synes hun hører musikk mens heisen snegler seg forbi femte etasje. Er det en fiolin? Så er lyden borte igjen, skramlingen av heisen er det eneste hun kan høre. Heisen stanser i tolvte etasje. Det er Vidar Helmersen som har trykket på knappen, og han står utenfor med en diger bag med skittenklær. Han løfter den og seg selv inn, kikker på fru Kristiansen i speilet:
– Hei.
– God ettermiddag. Unnskyld, men hva er klokken? spør fru Kristiansen.
– Omtrent halv fire, mumler Vidar Helmersen og trykker inn knappen K. Heisen slamrer i dørlåsen, venter noen sekunder, setter seg i bevegelse nedover igjen med et rykk. Halv fire. Værmeldingen lovte ettermiddagssol til omtrent klokken fem. Det er god tid fram dit, tenker fru Kristiansen, hun er svett under kåpen.

I kjelleretasjen åpner Vidar Helmersen heisdøren med den høyre foten og forsvinner. Hva skal man si? Fru Kristiansen kunne sagt noe. Eller var det Vidar Helmersen som kunne spurt om noe? I en etasje har noen nok en gang trykket. Heisen skramler seg i fart og dirrer forbi utgang 1, hun ser såvidt lysglimtet av ettermiddagssolen mens ferden fortsetter videre oppover. Hun skulle ikke tatt på seg sjalet, eller kanskje ventet med det, svetten får brillene til å dugge. Brillene dugger og hun ser ikke hvor hun er.

Etter å ha vært en stopp i tredje etasje der to barn skulle opp i fjerde, og etter å ha stanset i vaskjekjelleren for Vidar Helmersen som skulle opp igjen i tolvte, er heisen nok en gang nede ved utgang 1. To menn i kjeledress kommer inn med en verktøykasse. De kikker på fru Kristiansen i speilet:
– Vi skal reparere en krets i heiselektronikken, her kan du ikke stå, sier den ene av dem.
– Dere skulle ikke komme før i 2013, det er en torsdag, svarer fru Kristiansen gjennom brilleduggen.
– Det skjer ting hele tiden.
– Ja, svarer fru Kristiansen, – det gjør vel det. De spør henne hvor de kan sette henne av før de stenger heisen, og hun skulle vel svart at de kunne sette henne av ved utgangen, men hun forstår at det ikke er mulig å vite hvor lenge heisen kommer til å stå. Hun forstår jo det.

Fru Kristiansen blir rygget ut av heisen i ellevte etasje av de to reparatørene. Hun vet ikke om det er den gamle tanken på begonia-mannen, han som sa at hun måtte forstå at slik måtte det bli, eller er det den straks forsvinnende ettermiddagssolen, det er ikke godt å si, men brillene dugger. Etter å ha låst seg inn i leiligheten igjen knepper hun opp kåpen. Deretter vikler hun av seg sjalet. Tinnknappene i ulljakken, én for én, svært sakte. Men hun klarer seg.

3 tanker om “Det må du da forstå, fru Kristiansen

  1. Jeg så fru Kristiansen i dag! I dag kom hun seg ut i høstlufta!

    Hun gikk med gåstolen sin på gata her i Kristiansand. Hun hadde pyntet seg med kåpe, sjal og hatt, knuget hendene hardt til håndtaket på rullatoren mens den knirket slitent for hver hjulomdreing og for hvert skritt fru Kristiansen tok.

    Det gikk seint langs fortauet nedover Festningsgaten. Veldig seint. Jeg blir stadig imponert over det pågangsmotet fru Kristiansen og andre i samme situasjon har, når de kler seg opp og tar bussen til byen og går med langsomme skritt dit de skal. Virkelig imponert. For en tålmodighet hun må ha, og for en styrke og vilje til å gjennomføre det ærendet hun skulle gjøre i dag!

    Kanskje hun skulle til legen? Eller frisøren? Eller besøke barndomsvenninnen? Eller kanskje hun skulle ned til sjøen og kjenne sjølufta og se utover bølgene og se høstfargene på trærne…

    Jeg tenkte på fru Kristiansen med en gang jeg så henne i dag. Er sikker på at det var henne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *