Det bør påregnes noe ventetid

Vidar Helmersen i tolvte etasje venter på heisen. Armene verker under tyngden av skittentøybagen som han har slengt over skulderen, men det er ikke det. Han har helgen for seg selv, så joda, det er ikke det. Han hører at heisen setter seg i bevegelse dypt der nede. Det er hans tur til å vaske, Mia har tatt med seg ungene til Tromsø på oval helgetur:
– Det blir vel flott, Vidar. Du trenger litt pusterom nå.
– Nei, egentlig ikke.
– Men hva er det, da? Hva er det da, Vidar Helmersen?
– Jeg vet ikke. Vet ikke helt hva vi…
– Joda. Men så. Joda. Jeg skjønner. Men vi sier det sånn. Fint, vet du. Det er okei, ikke sant?
– Det er vel det. Okei.
Men det er ikke det.

Heisen stanser med et rykk foran føttene hans. Han trekker i dørhåndtaket med den ledige hånden, skyver bagen med skittentøy inn, trykker K på etasjevelgeren, forsøker å unngå å skubbe til den eldre damen som står med gåstolen innerst. Hun spør hva klokken er, han svarer fraværende etter hukommelsen at den må være rett før halv fire, hva er det med eldre mennesker og klokken, hvorfor skal de alltid vite det? Avsindig latterlig. Det finnes andre ting å spørre om. Han burde ringe henne: Hvor kommer den blå sokken fra? Den jeg fant under skrivebordet på arbeidsrommet ditt da jeg trålet huset for skittentøy, hvor kommer den fra? Hvem i familien bruker blå sokker størrelse herre, Mia? Tror du det er jeg? Antyder du at den er min, tror du ikke jeg vet hvilke sokker jeg bruker, Mia? Vet ikke du det, Mia? Vet ikke du at jeg ikke bruker blå sokker, Mia? Jasså, er det fint i Tromsø, Mia? Hvorfor hører jeg ikke ungene i bakgrunnen, Mia? Var det flott å være alene i en uke mens jeg var oppe i Longyearbyen, Mia? Hvem tror du at jeg er, Mia, en som slenger fra meg en blå sokk under skrivebordet på arbeidsrommet ditt, den var sammenkrøllet, Mia, som om den ikke kunne komme av fort nok, kjenner du meg slik, Mia? Slike ting. Men klokken, ja, klokken er nesten halv fire, har du ingenting annet bedre å spørre om enn hva klokken er? Mens heisen passerer femte etasje er det som om han hører fiolinmusikk. Han har hørt den før, denne musikken, i snart to år, på samme tidspunkt.

I kjelleretasjen vipper han heisdøren opp med den høyre foten, han trekker bagen med skittentøy med seg inn i vaskerommet, stapper alt inn i samme maskin og blar seg avmektig rasende fram til nitti grader på displayet. Den blå sokken følger med inn, legger seg oppå alt annet, vikler seg inn i alt det andre skitne, det røde displayet svarer med å advare på engelsk mot at vasketiden vil bli lengre enn beregnet, ok? Eller avbryt? Avbryt eller ok, Vidar Helmersen? Ja, nå får du bestemme deg, Vidar Helmersen. Ok eller avbryt? Ja, hva blir det til?
– Hvilke alternativer er det?
– Til hva?
– Til en middels vask på folkelige førti grader. Nedtelling pågår.
– Men du sa ingenting om hva alternativet er.
– Hvem er det som snakker nå?
– Du eller jeg?

Når Vidar Helmersen skritter tilbake inn i heisen med tom skittentøybag er den eldre kvinnen allerede tilbake fra butikken, hun står innerst i heisen, dryppende våt, antakelig av ettermiddagsregnet som var varslet ved femtiden, det må ha kommet tidligere enn beregnet. Han husker ikke hva han har gitt vaskemaskinen beskjed om, han husker snart ingenting, men han skal opp i tolvte, og han er alene i helgen. Det er ikke det. Men denne heisen.

Tilbake i tolvte etasje blir han grepet av en sorg som ikke handler om tristhet. Nei, det er ikke det. Men hva er det da, Vidar Helmersen?

3 tanker om “Det bør påregnes noe ventetid

  1. Den største trusselen et forhold kan utsettes for er kanskje tvilen om å ikke være den eneste for den andre lenger?

    Godt beskrevet om tomhet, usikkerhet og en gryende ensomhet grunnet noe en tror skal komme til å skje.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *