Mia Helmersen sitter i en lenestol på et rom i andre etasje på Rica Ishavshotell i Tromsø. Barna sover; Geir i en utslått campingseng på gulvet, Christin i fotenden av dobbeltsengen. De trakk lodd om soveplassen, loddet var to avrevne halvdeler av en bussbillett fra Langnes, og korteste del vant campingsengen. Geir jublet og ville ringe pappa, dette var nesten som å sove i telt. Mia sa nei, han sover sikkert, men mamma, klokka er bare ni, men hun sa nei, la pappa være i fred hjemme, han trenger det sikkert.

Hun har åpnet en epost som hun fikk fra ham for en uke siden, har allerede lest den fire ganger, prøvd nok en gang å se etter et skjult budskap, hva det egentlig er han vil fortelle, men hun finner ingenting, hun har sett Youtube-videoen nok en gang, trykket «Svar»-feltet. Skjermen lyser gråhvitt og helt blank, det er bare noen få meny-valg synlige, ellers er det ingenting å se. En plastsjark stryker seg glidende på fem knop inn langs kaikanten utenfor vinduet på hotellrommet.

«Kjære Vidar. Jeg har aldri syntes at snakkende hunder eller bablende babyer på Youtube har vært særlig artige. Skal vi ikke heller prøve å være litt alvorlige?

Den blå sokken var en desperat og skrekkelig dårlig spøk fra min side. Jeg ber deg om forlatelse. Men den var oppriktig ment, og den første og eneste practical joke du får fra meg, Vidar. Noensinne. Den var et lavmål og et fortvilet språk fra meg til deg om at vi trenger deg. Vi ser deg som vår eneste og felles allierte mot all verdens annen håpløshet, din iboende styrke og dine svakheter mot all verdens veldige trang til vellykkethet, og jeg ber deg om å ta det vi sier til deg på alvor. Vær så snill, ikke svar på denne eposten med enda en Youtube-lenke om en trylletriksende hund, Vidar. Kjenn etter i det dypet jeg vet at du har i deg. Jeg aner ikke hva det er du driver med når du med jevne mellomrom er der oppe på Svalbard, jeg vet snart ikke hva det er du driver med i det hele tatt, annet enn dette: Jeg vet at du ikke mener noe spesielt alvor med hva du gjør. Det må du begynne med nå. Masse tanker fra din elskede Mia. Ungene hilser. Du skulle vært her. Du skulle vært der. »

Sjarken utenfor vinduet glir inn mot kaikanten på den ledige kaiplassen, en mann i blå kjeledress kaster ei trosse opp mot pullerten, han treffer, går inn i styrhuset, kjører sjarken forover, trossa strammer seg rundt pullert-hodet og båten kliner seg inn mot kanten av kaia. Han slår bakk to korte sekunder og slukker motoren. Mia Helmersen går tilbake til datamaskinen, merker teksten, sletter den med control + x, angrer seg med control + z. Ok eller avbryt, Mia Helmersen.