Jeg tror at også jenta bak disken forstår at de to damene er ute på rampestreker. Vi som står i kø har forlengst fattet poenget. Området ved kassa på Statoil i Solna er et minefelt av uutløst latter fra køen, det kan når som helst eksplodere, men jenta bak disken holder nabolandets oljeselskaps serviceprofil høyt, svarer tålmodig:
– Som jeg sa, dette er en jalapeno-pølse.
– En jala…? gjentar den ene eldre damen, hun med svært krøllete, kritthvitt hår.
– En jalapeno-pølse.
– Har jeg da aldri hørt om. Er den god?
Den kritthvite damens venninne, hun med gåstolen, flirer:
– Det vet da vel ikke hun!
– Hun må da vite det! svarer den første.
– Jo. Det er den. Visst er den god, svarer jenta bak kassen og setter hendene i siden:
– Skal du kanskje heller ha noe som ikke er så sterkt?
– Ja, kanskje det! svarer den kritthvite, snur seg mot resten av køen:
– Jeg tåler ikke det sterke så mye…
Et fnis sprer seg bakover. Jenta bak disken peker:
– Dette er en kabanoss.
– Jasså, er det dét det er. Fnis. Dere skjønner, sier hun og snur seg mot køen, – jeg har ikke spist pølse ute på veldig lenge.
– Pøh, det har hun så visst! repliserer hennes venninne kjapt, også vendt mot oss her bak.

Det blir en kabanoss. De to damer bakser seg lattermildt unnskyldende ut døren. Takk, damer, for at sånne som dere vandrer rundt. Vil tippe at dere to sprang rundt i småkjole på trettitallet og var nabolagets skrekk med bus og fanteri på mørke høstkvelder, den gang som nå.