Nei, nemlig. Det er jo nettopp det: Høst. Livet. Ikke verst. En rask jobbreise i Oslo – kjapt inn med det skramlete Stockholmstoget som uler seg over jorder og hveser seg langs åskanter – med den vestlige verdens dårligst motiverte konduktører, et korps av gamle menn som ikke har den ringeste samkjørte billettpolitikk seg i mellom – jeg skal være varsom med å antyde hva de tenker, men de ser ikke med blide øyne på passasjerer i sin alminnelighet – hadde det ikke vært for alle disse reisende kunne det vært stas å jobbe i SJ – så inn en natt på Hotell Bondeheimen med alle sine sitater og språkets mestere hengende i glass og ramme på veggen – før like kjapt ut igjen med et nytt togsett.
Men ja: Tid til å ganske raskt å notere at Oslo er seg selv lik, men jeg går ikke med på at den er seg selv nok, det er den altfor liten, fredelig og nysgjerrig til.
Hurra for nysgjerrigheten!
Uten nysgjerrighet ville vi gitt f… i alle andre. Da hadde både Oslo, innbyggere, gjester og forbipasserende vært seg selv nok. Mer enn nok, vil jeg tro. Kanskje det er nettopp det de mangler, konduktørene på SJ … nysgjerrighet?
Nettopp. Sånn er november. Vi haster avgårde i tåke og regn. Tiggerne sitter på det kalde fortauet. Vi påminnes 22/7, Apenes er glemt. Mens noen venter på lutefisken.
Lutefisken har kommet. Både den som Meny selger :»Ekte lutefisk» og vanlig lutefisk.
Dette med ekte lutefisk gir meg lyst til å spørre etter to kilo uekte lutefisk, det skjer en dag 🙂
Oppklarende novemberserie.
Gleder meg å høre. Jeg vil tro at «ekte» og «vanlig» lutefisk er noe av det samme. Den uekte får vi håpe aldri kommer: Som surimi med en pose lutefisk-essens. Får du tak i lutefisk fra Vardø er du heldig. Beste jeg har smakt.
Høst. Livet. Ikke verst.
Litt bulker og mangler her og der – men ikke verst 🙂
Nei, nemlig. Det er jo nettopp det: Høst. Livet. Ikke verst. En rask jobbreise i Oslo – kjapt inn med det skramlete Stockholmstoget som uler seg over jorder og hveser seg langs åskanter – med den vestlige verdens dårligst motiverte konduktører, et korps av gamle menn som ikke har den ringeste samkjørte billettpolitikk seg i mellom – jeg skal være varsom med å antyde hva de tenker, men de ser ikke med blide øyne på passasjerer i sin alminnelighet – hadde det ikke vært for alle disse reisende kunne det vært stas å jobbe i SJ – så inn en natt på Hotell Bondeheimen med alle sine sitater og språkets mestere hengende i glass og ramme på veggen – før like kjapt ut igjen med et nytt togsett.
Men ja: Tid til å ganske raskt å notere at Oslo er seg selv lik, men jeg går ikke med på at den er seg selv nok, det er den altfor liten, fredelig og nysgjerrig til.
Hurra for nysgjerrigheten!
Uten nysgjerrighet ville vi gitt f… i alle andre. Da hadde både Oslo, innbyggere, gjester og forbipasserende vært seg selv nok. Mer enn nok, vil jeg tro. Kanskje det er nettopp det de mangler, konduktørene på SJ … nysgjerrighet?
Nettopp. Sånn er november. Vi haster avgårde i tåke og regn. Tiggerne sitter på det kalde fortauet. Vi påminnes 22/7, Apenes er glemt. Mens noen venter på lutefisken.
Jeg venter på lutefisken. Blant annet.
Lutefisken har kommet. Både den som Meny selger :»Ekte lutefisk» og vanlig lutefisk.
Dette med ekte lutefisk gir meg lyst til å spørre etter to kilo uekte lutefisk, det skjer en dag 🙂
Oppklarende novemberserie.
Ha en god dag
Gleder meg å høre. Jeg vil tro at «ekte» og «vanlig» lutefisk er noe av det samme. Den uekte får vi håpe aldri kommer: Som surimi med en pose lutefisk-essens. Får du tak i lutefisk fra Vardø er du heldig. Beste jeg har smakt.